Overvannshåndtering
Overvann er regn- og smeltevann som ikke infiltrerer i grunnen, men renner av på tette overflater som for eksempel hustak eller parkeringsplasser. I bebygde områder må vannet tas hånd om på en kontrollert måte.
Håndtering av overvann
Hovedutfordringen er å håndtere flomtoppen. Det er flomtoppen som er den største utfordringen for avløpssystemet, og det er den som kan føre til mest skade. Ved styrtregn kan avløpssystemet bli overbelastet og vannet finner da avløp til områder det ikke var tiltenkt. Vannet kan da oversvømme veger og trenge inn i bygninger. Et mulig tiltak er å utvide avløpssystemet i byen, men dette er dyrt, tidkrevende og vanligvis ikke den beste løsningen. Å holde overvann unna områder der det kan gjøre skade er bare en del av utfordringen med vann i byer. Når et område bygges ut og overvann fjernes via avløpsnettet, vil den naturlige vannbalansen endres. Grunnvannstanden vil senkes og dette kan medføre setningsskader på hus og anlegg. Det finnes andre tiltak, som for eksempel å etablere regnbed, som kan bidra til å håndtere problemene på en bedre måte.
Lokal overvannsdisponering og treleddstrategi
Lokal overvannsdisponering (LOD), er metoder der vannet håndteres lokalt så langt det lar seg gjøre. Tiltakene må dimensjoneres slik at utfordringene kan løses på en god og trygg måte. Treleddstrategien går ut på å redusere og forsinke avrenning ved å infiltrere mindre nedbørsmengder (f. eks. med regnbed), fordrøye større nedbørsmengder (f. eks. med grønne tak eller fordrøyningsbasseng) og lede overvannet trygt videre til vassdrag som kan håndtere vannmengdene når de andre tiltakene ikke strekker til (f. eks. gjenåpning av bekk, tørre renner).
For inspirasjon anbefales å se på den stadig voksende databasen av den nederlandske karttjenesten Climatescan, som presenterer mange gode eksempler på bærekraftig overvannshåndtering i Europa.
Overvann som ressurs
Overvann kan lett bli sett på som en negativ utfordring, men vann er i seg selv en ressurs som kan utnyttes på en positiv måte. Når byene fortettes må vannet ledes langs åpne vannveier.
Et nordisk eksempel på den store effekten, åpne overvannsløsninger kan ha, er forvandlingen av bydelen Augustenborg i Malmö, Sverige. På 80 og 90 tallet var bydelen ikke bare preget av dårlige sosiale og økonomiske forhold, men i tillegg utsatt for jevnlig flom fra et overbelastet avløpssystem. Rundt årtusenskiftet ble bydelen oppgradert. De fysiske endringene i infrastrukturen inkluderte et gjennomtenkt system for lokal overvannsdisponering, som leder regnvann fra tak, veier og parkeringsanlegg gjennom grøfter, dammer og våtmark. Anlegget inkluderer et 6 km langt nettverk av åpne vannkanaler, 10 overvannsdammer til fordrøyning og 10000 m2 med grønne tak. Disse er synlig integrert i områdets skoler, lekeplasser, parker og gater. Området er dimensjonert for å takle store nedbørsmengder. Kun når de lokale tiltak ikke strekker til, ledes vann til kommunalt avløp. Fra å være et problem ble overvannet en ressurs for opplevelse, lek og biologisk mangfold.
Et lignende prosjekt, dog på mye mindre areal, er gjennomført for Deichmannsgaten i Oslo. Gaten ble oppgradert fra å være en nedslitt gate med dårlig rykte og utfordringer med setninger til en trivelig og grønn oase med regnbed, åpne vannkanaler og vannskulpturer. Trivselverdien er helt åpenbar. Andre nytteverdier er ikke like åpenbare for folk flest. Infiltrerende regnvann bidrar nemlig også til å bevare en høy grunnvannstand i bakken, noe som er en viktig forutsetning for å unngå setningsskader på sårbare hus med trefundameter i nabolaget.
Forurensninger i urbant overvann
Overvann fra veger, tak og parkeringsplasser inneholder ofte forurensinger som for eksempel tungmetaller, organiske miljøgifter som PAH eller PCB, veisalt og næringsstoffer. En stor andel av forurensingen kan være bundet til partikler. Renseløsninger av overvann kan omfatte en kombinasjon av ulike prinsipper som sedimentasjon av partikler, filtrering, binding av forurensing til jord eller opptak i planter. Regnbed, "swales" og konstruerte våtmarker er eksempler på anlegg som kan holde tilbake partikler, binde tungmetaller og fjerne eller omdanne næringsstoffer.