Fluor

Fluor finnes overalt i naturen, i en eller annen form. Fluor i den formen som er oppløst i vann, kalles fluorid. Mineralet fluoritt (CaF2) og apatitt (Ca5(PO4)3(F,Cl,OH)) er rike i fluor mens mindre mengder forekommer i silikater som glimmer (biotitt) og amfiboler. Fluor frigjøres til grunnvann ved forvitring eller anion-utveksling ved høye pH-nivåer. For høye konsentrasjoner av fluorid finnes som regel ikke i grunnvann fra løsmasser.

Fluor i riktige mengder har en positiv effekt på helsen, spesielt på tannhelsen. Det er en klar sammenheng mellom fluorinnhold i drikkevannet og utvikling av karies. Mange steder i verden tilpasser man derfor fluorinnholdet i drikkevannet opp til om lag 1,0 mg/l for å oppnå bedre tannhelse.

For mye fluor kan medføre skader (dental fluorose) på tannemaljen i tenner som er under danning. Derfor bør fluorinnholdet i drikkevann som gis til barn, ikke ha en høyere konsentrasjon av fluor enn 1,5 mg/l, som er den tillatte grensen for fluorid i drikkevann i Drikkevannsforskriften. Tenner som allerede er på plass i munnen, skades ikke av fluor, men et langtidsinntak (mange år) av vann med svært høyt fluorinnhold (mer enn 5 mg/l) kan gi alvorlige skader (skeletal fluorose).

Hvis konsentrasjonen av fluor i drikkevannet er for høyt, bør en i samråd med tannlege redusere eller stoppe inntak av andre fluorkilder (fluorholdig tannkrem og fluortabletter). Fluor i vann reduseres ved hjelp av membranfiltrering (omvendt osmose) eller ionebytte mot hydrogenoksidioner. Det er tilstrekkelig å bare behandle det vannet som inntas gjennom mat og drikke.