Grunnvannsressurser

Grunnvannet finnes i bakken under oss og fyller porer og sprekker i henholdsvis løsmasser og fjell. Mengde, kvalitet og hvor dypt det er til grunnvannet vil avhenge av klima og de geologiske forholdene.
Artesisk grunnvann. Vognillsætra ved Skarvatnet, Oppdal kommune. Foto: Rolf E. Forbord, Asplan Viak

Globalt sett utgjør grunnvannet 95 % av alt flytende ferskvann på jorden. Mesteparten av grunnvannsressursene i Norge finnes i løsmasser. Med unntak av akviferen på Gardermoen er de fleste akviferene i Norge små.

Mengden grunnvann vil være avhengig av klima og grunnforholdene. Klima bestemmer mengden tilgjengelig vann via nedbør og fordampning, mens grunnforholdene bestemmer om vannet trenger ned (infiltrerer) i bakken slik at akviferen fylles. Som ressurs benyttes grunnvann stort sett i spredt bebyggelse der det ikke finnes noen brukbar overflatevannskilde eller avstanden til det kommunale vannforsyningsnettet er for stort.

Salt grunnvann har egenskaper som gjør det godt egnet til oppdrettsformål og blant annet flere steder i Troms fylke er det boret etter salt grunnvann.

Akviferer

Alt grunnvann stammer fra og fornyes av nedbøren. Mengden grunnvann vil derfor variere med nedbør- og avsmeltningsforholdene. Når grunnvann skal utnyttes til vannforsyning må en lokalisere en eller flere akviferer, det vil si geologiske formasjoner som inneholder utnyttbart grunnvann.

Akviferer i løsmasser vil i Norge bestå av permeabel sand/grus og i fjell av områder med oppsprukket fjell. Vi skiller mellom lukkede akviferer, der de vannførende lagene er overlagret med tett(e) lag, og åpne akviferer. I lukkede akviferer vil vannet noen steder kunne stå under overtrykk der grunnvannsnivået ligger høyere enn terrenget. I slike tilfeller vil eventuelle borebrønner være artesiske. Det vil si at vannet renner av seg selv over brønnkanten. Er overtrykket stort nok vil vannet sprute ut av brønnen.

Åpne akviferer uten overliggende tette lag er mest alminnelig i Norge. Akviferer kan være selvmatende der nydannelsen av vann skjer gjennom direkte infiltrasjon av nedbør, eller av infiltrasjonstypen der nydanning skjer gjennom infiltrasjon fra nærliggende vassdrag. De fleste større grunnvannsverk i Norge pumper vann fra rørbrønner i elve- eller breelvavsetninger av sand og grus i tilknytning til et vassdrag.

I Norge har vi flere dype daler som er fylt med løsmasser. Under og etter siste istid var flere av disse dalene fjordarmer der havet avsatte finkornede sedimenter (marine leirer). Disse leirene danner i dag et tilnærmet tett lag hvor det ikke er mulig å ta ut grunnvann, men enkelte steder kan man under leira, finne mer grovkornede sedimenter som danner lukkede, godt beskyttede akviferer. Det høyeste nivået der havnivået har stått under siste istid kalles marin grense og den strekker seg enkelte steder opp til 220m over dagens havnivå. Under dette nivået finner vi altså leire.