SpareBank 1 SMN (tidligere Trondhjems Sparebank) var faktisk den første helsteinsbygningen i Norden i moderne tid da bygget stod ferdig i 1882.
- Adresse: Kongens gate 4
- Arkitekt: Adolf Schirmer
- Byggeår: 1882 (bankhallen er fra 1923, Jacob Holmgren)
Arkitekt på dypt vann etter kostnadsoverskridelser
En renessanse for naturstein med andre ord, og til og med i ny-renessanse stil. Det spørs om ikke arkitekten, som var sønn av «domkirkearkitekten» Heinrich Ernst Schirmer, tok litt etter faren. I alle fall bærer Sparebanken preg av sin nærhet til Nidarosdomen i og med at vi finner de samme steintypene som ble benyttet i kirkens restaurering på den tiden.
Hovedmaterialet er en mørk sandstein fra Hovin. Denne er av en leirholdig type som geologer kaller gråvakke. Hvis vi ser godt etter, ser vi laminering og striper i steinen dannet under avsetning av den.
Mørke flekker av leire avslører at sandsteinen ble avsatt i et høyenergimiljø, der biter av leire ble «dratt med» i strømmene. Disse og andre karakteristiske trekk gir oss nok informasjon til å si at sandsteinen ble avsatt i såkalte turbiditt strømmer dannet ved utrasninger i kontinentalskråningen, altså på skikkelig dypt vann for rundt 450 millioner år siden.
Det sies at arkitekten også befant seg på dypt vann da kostnadsoverskridelsene begynte å komme til overflaten. Bankens direksjon var begeistret for Schirmers utkast i 1879, og igangsatte byggingen uten å konsultere styret. Da styret til slutt fikk nyss om saken, var det for sent å snu!
Kleberstein fra Mosjøen og mamor fra Roan
Et kjennetrekk ved Hovin-sandsteinen er at den inneholder lett synlige, kubiske krystaller av svovelkis. Disse forvitrer og gir fra seg rust, som bidrar til en brunlig patinering av fasaden.
Vi ser at nedre del av fasaden er «gråere» enn den øvre. Dette skyldes et forsøk på å renske fasaden med sandblåsning for noen år siden. Hvis vi retter blikket oppover på fasaden, ser vi at det er andre steintyper rundt vinduene; mørk grå kleberstein fra Bjørnå i Mosjøen, samt hvit marmor fra Almenning-øya i Roan. Disse steinbruddene ble drevet av domkirkens restaureringsarbeider, men alt fant tydeligvis ikke veien til nasjonalhelligdommen.
Men vi er ikke ferdig med Sparebanken enda. Den flotte bankhallen inne i lokalet fra 1923 har massive, polerte søyler av mørk larvikitt trolig fra Nøtterøy.
For øvrig ser vi utsøkt bruk av flere steintyper i gulv og vegg; hvit Carraramarmor (ikke gulnet), mørk larvikitt, grønn serpentinitt og svart kalkstein (begge fra Italia).
