14 results
Det henvises til NGU Rapport nr. 254/B over de undersøkelser som i 1959 ble utført i det samme område. Foreliggende undersøkelse tok sikte på å føre undersøkelsene videre. Det ble foretatt detaljert blokkleting som førte til nye funn av malmblokker. Videre ble det foretatt magnetiske målinger samt geolgiske undersøkelser.
Blokkletingen som foregikk i Finnmark i 1959 dekket grønnskifersonen langs Stuorajavrre-vassdraget mellom Hyolithussonen og Kautokeinoelven. I 1960 ble blokkletingen fortsatt helt syd til riksgrensen mot Finland. Området har et areal på ca. 750 km2. Det ble ikke funnet malmblokker av større interesse. I forbindelse med den regionale malmleting ble det befart en del lokaliteter hvor det ved flymålinger var fremkommet anomalier av mer fremtredende karakter.
Det var stilt som oppgave å kartlegge en eventuell fortsettelse mot syd av de ledende soner i Bidjovagge - antiklimalens hovedsjenkler,kfr. tidligere rapport nr. 228. Målingene skulle foregå mens det lå is på vannene i området. Det ble utført vanlige Turammålinger i et ca. 10 km2 stort felt. Magnetiske målinger ble utført i en del av dette feltet, d.v.s. sydover fra området som ble målt magnetisk i 1960, kfr. GM. Rapport nr. 276 E.
I tilknytning til malmletningsarbeider i Gæssemaras-området skulle overdekkets mektighet fastlegges. Målingene ble utført etter vanlig seismisk refraksjonsmetode. Det ble observert et forholdsvis isotropt sjikt i overdekket med lydhatighet på ca. 600 m/sek. Hastigheten i det underliggende fjell var ca. 4500 m/sek. Overdekkets mektighet varierer stort sett mellom 3 og 10 meter.
Praktisk talt all malm er tatt ut i den korte stollen som er drevet inn ved Borras skjerp. På tippen fant man imidlertid bergartsstykker som inneholder malmmineraler, og ca. 50 kg prøver ble samlet inn for mineralogisk behandling. Prøvene representerer på ingen måte forekomstens gjennomsnittsgehalt. Ved forekomsten ble det laget et stikningsnett. På grunnlag av dette nettet ble det gjort geokjemisk feltbestemmelse av husumdekket etter Blooms metode.
Målingene ble utført i 1960 og inngår som del av den flymagnetiske kartplan for Norge. Det ble også utført elektromagnetiske målinger. Prosjektleder I. Aalstad.
Det foreligger ingen rapport over målingene, men i rapportarkivet ligger et hefte med grunnprofiler som viser resultatene. De seismiske målingene ble utført i tilknytning til malmletingsarbeider, og oppgaven var å fastlegge overdekkets mektighet. Det vises forøvrig til tidligere seismiske målinger i Gæssemaras, GM Rapport nr. 262 A.
Resultatene av undersøkelsene foreligger i NGU Publikasjon nr. 213, 175 - 196: "The Geologi of the Caledonides of the Reisa Valley Area." Se også GM Rapport nr. 229.
Det var stilt som oppgave å foreta magnetiske målinger i området som strekker seg sydover fra området som ble målt i 1956, jfr. GM Rapport nr. 185. Det har tidligere vært utført Turammålinger og Sp-målinger (GM Rapport nr. 228 og nr. 306). Ved de videre magnetiske målingene - som dekket et 5 400 meter langt og 1 700- 1 800 meter bredt felt - ble det påvist en rekke vekslende anomalier.
Overdekkets mektighet skulle fastlegges langs en rekke profiler. Hensikten var delvis at resultatene skulle være til hjelp ved diamantboringer og delvis skulle de bidra til å komplettere det generelle geologiske bildet av området. Målingene ble utført etter vanlig seismisk refraksjonsmetode. Mange steder ble det registrert 2 sjikt i overdekket. Toppsjiktet hadde vanligvis en hastighet av 400 - 600 m/sek. mens det underliggende sjikt viste hastigheter opp til godt og vel 2000 m/sek.
Høsten 1959 ble det ved geokjemisk prospektering påvist anomalier på kobber. Disse anomaliene førte til funn av et kobberkisførende agglomerat. Det ble derfor satt i gang detaljerte geologiske og geofysiske undersøkelser i området. Undersøkelsene ble fortsatt i 1960, og foruten geologisk kartlegging ble det utført magnetiske målinger.
Oppgaven var å dekke de 2 grønnstensoner som etter den foreløpige geologiske kartlegging var kjent å strekke seg fra kaledonidene i nord forbi Kautokeino sydover mot grensen til Finnland. Det ble i alt målt over ca. 3 500 km2 og med en profilavstand på 1 000 meter. Det ble foretatt magnetisk måling med et flux-gate magnetometer og elektromagnetisk måling med et utstyr bygget av Geofysisk Malmleting. Flyhøyden ble holdt på 100 til 120 meter over bakken.
Boringene ble utført som ledd i malmundersøkelsene i Bidjovagge. Borhullenes plassering er referert til stikningsnettet for de geofysiske målingene. Det ble boret i alt 10 hull. Den totale mektigheten i fjell er 632,15 meter og i jorddekket 98,50 meter.
Målingene ble utført 12. august 1961, og inngår som del av den flymagnetiske kartplan for Norge. Det ble også utført elektromagnetiske målinger. Prosjektleder H. Håbrekke.