Geofysiske og geologiske undersøkelser i forbindelse med Eikrem tunneltrase, Rv 70 Øydegard-Brunneset, Tingvoll, Møre og Romsdal

I samarbeid med Statens vegvesen har NGU utført geofysisk og geologisk kartlegging i forbindelse med Eikremtunnelen, Rv 70 Øydegard-Bronneset. Det er totalt samlet inn ca 2.8 km resistivitetsdata fordelt på to profiler, som så er prosessert og tolket. Det er tatt hensyn til eksisterende geologiske og geofysiske data fra tidligere arbeid, og strukturgeologiske data fra kartlegging i tolkningen av de sammenstilte dataene. Den geofysiske kartleggingen med 2D resistivitet har påvist flere soner i berggrunnen enn det som er kartlagt på overflaten, og det er godt samsvar mellom påviste soner på overflaten og i resistivitetsprofilene. Langs tunneltraseen forekommer det to hovedenheter av bergarter. I nordvest består bergrunnen av granittisk til diorittisk gneis, som er en enhet av god kvalitet med relativt lite sprekker og mindre utpreget foliasjon. Enheten i sørøst er svært sammensatt og består vekselvis av glimmerskifer, amfibolitt, kalksilikatskifer, metasandstein, kalkspatmarmor og paragneis, som er av dårligere kvalitet, er stedvis svært oppsprukket og er tydelig preget av foliasjonen. Bergartskontakten mellom de to geologiske enhetene er utsatt for forkastninger, forvitring og vannførende soner. Foliasjonen har generell trend NØ-SV strøkretning og ca 40° fall mot NV. Andre strukturer som er observert i felt er (1) steile NØ-SV forkastninger og/eller sprekkesoner som er utviklet langsetter foliasjonen hvor foliasjonen er steilere enn 40°, eller forkastningssonene kutter foliasjonen der foliasjonen har moderat til slakt fall. (2) steile forkastninger og/eller sprekkesoner med en klar Ø-V trend som kutter foliasjonen. Disse to typene av strukturer er observert i blotninger og kan relateres til store strukturer og svakhetssoner som er kartlagt i resistivitetsprofilene. I regional skala er det kartlagt to hovedtrender av lineament med fjernanalyse fra ortofoto, NV-SØ trend og NØ-SV trend som sammenfaller med foliasjonen. Resistivitetsmetoden indikerer flere soner i berggrunnen enn det som er kartlagt på overflaten og vi kan angi bredde, fall og "kvalitet" på sonene. Det er godt samsvar mellom soner som er kartlagt med geofysikk i grunnen og kartlegging av forkastninger og sprekkesoner i felt. Ved å kombinere disse to formene for kartlegging kan vi med større sikkerhet angi strøk og fallretning av påviste soner, samt angi sonens karakter i form av utstrekning og omfang med tanke på vannføring og ustabilitet.

Download publication

Available:
NGU-biblioteket
Series:
NGU-rapport
Series nr:
2010.006
Page number:
67 s.
ISSN:
0800-3416
Document type:
Rapport
Project:
ForForUT, Forbedrede Forundersøkelser UTbygning
Project nr:
329500