Ane K. Engvik's picture

Ane K. Engvik

Forsker
Phone: (+47) 73904268

Troll i Antarktis

Den norske forskningsstasjonen Troll i Jutulsessen. Foto: Ane K. Engvik
Vi er på plass i den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Forberedelsene til reisen ut i isen og fjellene på flere ukers feltarbeid er i full gang.

Etter 39 dagers korona-karantene og 20 timers flytur fra Gardermoen nådde medarbeidere fra Norsk Polarinstitutt og undertegnde Dronning Maud Land. Da vi først kom om bord på flyet gikk reisen raskt, med både natt og soloppgang over Afrika før mellomlanding i Sør-Afrikas nest største by Cape Town. 

Cape Town, den sagnomsuste havnebyen, med historiske røtter tilbake til 1600-tallet, har for mange Antarktis-ekspedisjoner vært utfartsbyen og havn på hjemveien. Kontrasten mellom den kalde isen i Antarktis og de varme strendene i Cape Town har en spesiell sjarm. Men ikke denne gangen, med en pandemi som fortsatt herjer var det kun drivstoff-påfyll før en rask avreise videre sørover.

Det er bare fem-seks timers flytur sørover til den norske forskningsstasjonen i Antarktis. Det tar ikke lang tid før de første isfjellene dukker opp i Sørishavet, og kontinentet møter oss med innlandsis og nunataker i Fimbulheimen. Så går vi inn for landing på Troll Airfield og blir tatt imot av personellet som allerede er på den norske stasjonen. Også de har ventet i ukesvis på oss, og jobbet hardt for at vi skulle komme fram.

Troll Airfield, Norges nest lengste rullebane, på isen sju kilometer utenfor den norske forskningsstasjonen. Foto: Ane K. Engvik

På veg ut av flyet på isen i Dronning Maud Land, etter 39 dagers korona-karantene på Gardermoen og 20 timers flytur. Foto: Ane K. Engvik

Overvintringsstasjon

De moderne norske Antarktis-ekspedisjonene startet opp med jevnlige undersøkelser i Dronning Maud Land i 1970-årene, hvor de etter hvert også studerte mulighetene for å etablere en norsk base. 

Jutulsessen i Gjelsvikfjella, 2° øst, om lag midt i den «norske» sektoren Dronning Maud Land, ble valgt. På ekspedisjonen i sørsommeren 1989/1990 ble stasjonen etablert, og den fungerte som base i sommersesongene. I 2005 ble stasjonen fornyet, fra nå ble den fast bemannet med stor aktivitet i sommer-månedene og et overvintringsteam resten av året. Det er husrom for de seks overvintrerne, og mange flere i sommersesongen, med matservering, rutiner og utstyr som kreves for å drifte arbeidet her.

Transport av last fra iskanten mot Troll, vogntogene blir små i det mektige fjell- og islandskapet i Dronning Maud Land. Foto: Ane K. Engvik

Norges nest lengste rullebane

Samtidig med helårs-stasjonen, ble Troll Airfield etablert, Norges nest lengste flystripe. Tidligere var en uke eller mer på isbryter fra Cape Town fast transportmåte både for personell og utstyr på ekspedisjonene. Nå blir vi fløyet inn over Sørishavet. Flypersonellet er spesialtrent for å lande i Antarktis. Å lande i det hvite is-landskapet krever optimal sikt og gode værforhold. Her er det ingen radar eller flytårn, men et bakkepersonell som ellers arbeider med daglige rutiner og oppgaver på stasjonen.

Troll Airfield har vokst til å bli en sentral møteplass i Dronning Maud Land. Den brukes av flere nasjoner som landingsplass i Antarktis, og jevnlig for utveksling av personell mellom de forskjellige stasjonene i denne delen av kontinentet.

Losseplassen

I tillegg til flyoperasjonene er båttransport av utstyr og mat nødvendig for å drifte stasjonen. Troll ligger om lag 235 km innenfor iskanten ved havet, og transporten av alt utstyr blir dermed en av de største operasjonene i sommersesongen. 

Transportruta skal sikres for bresprekker, iskanten fungerer som kai for isbryteren, kontainere skal losses, og vogntog av utstyr dras sakte oppover mot stasjonen. En runde med lossing og transport tar fem-seks dager, i beste fall. Om været blir dårlig må de stoppe opp. Mange timer med snømåking kan bli nødvendig før vogntogene på nytt kan starte. Og for de som står på med denne jobben – som bonus får de gjerne et nysgjerrig møte med pingvinene ved iskanten.

Geologi-ekspedisjonen

Norge har en lang historie med polarferder, og det er en spesiell følelse og erfaring å få være en del av en så omfattende operasjon i Antarktis, også i dag. For oss geologer er oppgaven å kartlegge steinen i nunatakene. Men før vi kommer så langt må vi gjennom flere forberedelser. Rutene har vi etablert ved å studere satellitt-bilder på forhånd. Nå må alt utstyret samles, telt, soveposer, mat, bresikringsutstyr, geologhammer, aggregat, kokeapparat… og så har vi med oss det norske flagget. Og ikke glem termometeret, vi vil da få dokumentert ordentlig hvor kaldt det faktisk er på nettene når vi skal sove i telt i ukesvis.

Og det er kursing i snøskuter, som blir transportmiddelet vårt. Pakking av sleder. Oppfrisking av breredningsteknikker. Satellitt-telefoner, gps-sender og radiokommunikasjon. Og omfattende førstehjelpskurs med et førstehjelpskrin på størrelse med en koffert. Ute i fjellene må vi klare oss selv om det virkelig gjelder.

Da er vi klappet og klare – nå er det bare været det står på!

PS.: Hva var det med troll i Antarktis? I navnsettingen av Dronning Maud Land er det brukt mange begreper fra norsk kulturhistorie og mytologi. Forskningsstasjonen som har fått navnet Troll ligger i Jutulsessen, der finner vi også Jutulhogget, Trollkammen, Trollveikja og -guten i Trolltindane ovenfor Trollhaugen…