Ane K. Engvik's picture

Ane K. Engvik

Forsker
Phone: (+47) 73904268

Gi meg fyr

Vind og vær fra sørvest har tæret på malingen på fyret. Slik kan vi studere den flotte steinmuren i tårnet på Kvitholmen i Hustadvika. Foto: Ane K. Engvik
Etableringen av fyrene er en viktig del av historien om Norges infrastruktur. Både byggingen og driften i havgapet krevde sitt. Fremdeles gir fyrtårnene lys for sjøfarende, men viser også vei til vår nære historie og et levende kystmiljø. En del av denne historien handler om gamle steinbrudd, bygningshistorie og steinarbeid av ypperste kvalitet.

Fyrene langs kysten vår ble en revolusjon for sjøfarende etter hvert som de ble etablert. Selv om det første fyrlyset langs norskekysten ble tent allerede i 1656, var det først på 1800-tallet at byggingen skjøt fart.

De eldste fyrene ble gjerne bygget i stein, og noen av dem finner vi i dag som kulturhistoriske kunstverk. Et av dem er Kvitholmen fyr, som ligger ytterst i Hustadvika. Her har sirlig uthugging, hamring og muring av steinblokker dannet det avrundete tårnet, bygd av lokal båndet gneis og importert granitt.

Selv om Kvitholmen ligger værhardt til, er den samtidig romslig og lun på rolige dager. Med et lite øyrike innenfor er den lett tilgjengelig og gir oss god mulighet til både å studere bygningshistorien og nyte denne kulturhistoriske perlen. Selve fyrtårnet kneiser øverst på høyden 17 meter over fjæra, mens de gamle fyrvokterboligene ligger i ly i sørhellinga, som de har ligget siden anlegget ble bygget på 1800-tallet. Fyrtårnet slik det står igjen i dag, gir oss et innblikk i en tidligere del av norsk anleggshistorie og bergindustri.

Hustadvika på Romsdalskysten, som en av våre mest beryktede sjøstrekninger, fikk sine to første ledfyr tidlig i fyrbyggingens historie. Fyret på Kvitholmen sto ferdig i 1842 sammen med Stavnes fyr på Averøy. Siden den gang har det blitt bygget utallige fyr langs kysten, i alt har 226 fyr vært aktive i kortere eller lengre perioder. Ikke bare var drift og opprettholdelse av fyrene ute i havgapet utfordrende, også bygging av de norske fyrene krevde sitt. På Kvitholmen var om lag 100 mann i arbeid gjennom flere sesonger før anlegget stod ferdig.

Lokal stein

I eldre bygningshistorie tok man flittig i bruk lokal stein. Motivasjonen hang sammen med enkel tilgjengelighet, kort transport og effektivitet. Bergarten gneis, som vi har mye av langs norskekysten, har ofte en markert bånding som gjør at den enkelt spalter langs flatene og egner seg til muring. Slik er det også på Kvitholmen, hvor fyrtårnet i høyeste grad ble bygget av kortreist stein.

I dag kan vi la oss imponere over det flotte steinarbeidet i tårnet – og vi ser tydelig båndingen i gneis-bergarten. Foto: Ane K. Engvik

Steinblokkene ble bearbeidet med prikkhammer til de fikk en jevn ytterflate. Foto: Ane K. Engvik

I den bratte nordskrenten utenfor Kvitholmens fyrtårn finner vi det nærmeste bruddstedet – kilemerker står fremdeles igjen etter brytningen av steinblokkene. Foto Ane K. Engvik

I dag finner vi de historiske bruddene for bygningssteinen både på den østlige delen av øya, og i fjellskrenten rett på nordsiden av selve fyrtårnet. Blokkene ble sirlig banket og brutt ut, antagelig også ved hjelp av små ladninger med mineringskrutt, og kilemerkene fra driften står igjen på bruddstedene i dag.

Murersteinen i tårnbygningen er svakt buet, slik at de til sammen formet det runde fyrtårnet. Bruddflater med kilemerker i steinbruddene viser at avrundingen ble laget allerede ved uthuggingen. Sånn ble steinhoggerne spart for mye arbeid. Så ble blokkene fraktet opp på høyden hvor tårnet ble satt opp. Gjennom videre bearbeiding med prikkhammer ble de jevne avrundede flatene som vi ser i tårnbygningen formet.

Hjelp fra Kristiania

Når man studerer steinen i fyrtårnet oppdager man den store kontrasten mellom den båndede gneisen og massive rosa granitt-blokker. Selv om bruken av den lokale steinen utgjorde hoveddelen av anlegget, ble materiale for etasjeskillene og fundamentet til fyret importert. I historiene om Kvitholmen fyr nevnes en murermester Seidelin fra Kristiania, som kom med 23 arbeidere fra hovedstaden.

Etter rivingen av tårnets øverste del, ble steinblokkene liggende igjen rundt fyret. Den rosa blokken i forkant er granitt fra Oslo-området brukt i etasjeskillene. Foto: Ane K. Engvik

De massive blokkene av rosa granitt ble antagelig transportert fra Oslo-området og er bevart på Kvitholmen i dag som flotte uthuggede, avrundede steinblokker med sirlige kantprofileringer. Byggeårene 1840-1842 faller også sammen med aktivitet i steinbruddet i Grorud-granitten i Oslo. Videre ble sand til selve muringen hentet fra det nærliggende Bremsnes på Averøy, mens selve lyktehuset i støpejern var laget ved Nes Jernverk på Sørlandet.

Ei historisk steinrøys

På starten av 1900-tallet førte ombygninger av fyret til at tårnet ble kuttet med åtte meter, for å gi mer rom for en ny lykt. Senere ble det etablert en betongsøyle foran restene av steintårnet for lykta.

Steinblokkene fra rivningen har blitt værende på holmen. Både de avrundede blokkene av den lokale gneisen og de profilerte granitt-blokkene ligger i små hauger rundt tårnet i dag, og er i seg selv verdt et besøk. Kanskje er de vanskelig å få øye på, men begynner man først å lete oppdager man fort at steinen i haugene rundt tårnet både har jevne buede sider og gamle kantprofileringer.

I 1978 ble Kvitholmen fyr fredet. Fredningen omfatter begge fyrtårnene, fyrvokterboligene og området rundt fyrtårnet hvor blokkene etter rivningen ligger. Mens Kystverket eier bygningene, blir de godt ivaretatt av venneforeningen på stedet. I dag er Kvitholmen en viktig del av både kystmiljøet og vår nære historie langs norskekysten.

Kvitholmen fyr fra 1842 ligger på ei lita øy ytterst i Hustadvika langs Romsdalskysten. Foto: Ane K. Engvik

I dag er hele anlegget på Kvitholmen, med steintårnet og fyrvokterboligene fredet. Foto: Ane K. Engvik

Norske fyr

Er du interessert i å lese mer om norske fyr? I boken «Norske Fyrstasjoner - Besøksfyr langs kysten» av Per Roger Lauritzen finner du oversikt over alle fyrene som har stått langs Norskekysten. Nærmere historie kan leses i bøkene «Norges fyrvesen. Fyr-, Merke- og Ringvesen gjennom 250 år» (C.F. Rode, 1941, Steenske Forlag, Oslo), «Norges fyr» (B. Bjørkhaug og S. Poulsson, 1986, Grøndahl, Oslo) og «Holmgang ved havet 1838-1914» (J. Nerbøvik, Volda-soga).

En rekke mindre museer er knyttet til noen av landets fyr, blant dem Dalsfjord Fyrmuseum på Sunnmøre, hvor mange av Norges tidligere fyrbyggere bodde.

(Dette blogginlegget ble først publisert i Bergtatt på forskning.no)