Summary
Litteraturen om neotektonikk i Fennoskandia og østlige Canada er undersøkt. Sen- eller post-glaciale forkastninger i Fennoskandia opptrer som veldefinerte, ofte lineære trinn i et ellers jevnt morenedekke eller berggrunnsoverflate. Den maksimale vertikale spranghøyde er 25 m. Den vestlige blokka er vanligvis senket. I Canada opptrer de fleste påviste forkastningene på glatteroderte berggrunnsblotninger. Disse forkastningene er vanligvis mindre enn tilsvarende i Fennoskandia. I begge områder er de reversforkastninger. De er i stor grad styrt av eldre svakhetssoner. Det er en geografisk sammenheng mellom de neotektoniske strukturene og jordskjelvaktivitet i Fennoskandia. Dette antyder at de kreftene som forårsaket forkastningen fremdeles er aktive. Retningen på forkastningene er hovedsakelig parallell de Midt-Atlantiske og Arktiske spredningsryggene. In situ spenningsmålinger og forkastningsplanberegninger fra jordskjelvregistreringer viser i de fleste tilfeller at den maksimale horisontale spenningen er vinkelrett disse spredningsryggene og at Fennoskandia og det østlige Canada er under kompresjon. Det er derfor sannsynlig at spenningen som oppstår ved havbunnspredning, er et viktig bidrag til dannelsesmekanismen for forkastningene. Utløsningen av disse spenningene kan imidlertid skyldes den postglaciale landhevingen.
