Beskyttelse

Grunnvannet i en akvifer skiftes ut relativt langsomt. Grunnvannsforekomster som utsettes for omfattende forurensning kan forbli uegnet som drikkevannskilde i mange år, det er derfor viktig å beskytte vannkilden.

Begrepet «hygienisk barriere» uttrykker et prinsipp for hvordan vannforsyningssystemet sikres slik at drikkevannet ikke representerer noen helserisiko for brukerne. Kildesikring kan være en hygienisk barriere. Ved vurdering av hva som kan utgjøre en hygienisk barriere, må ta utgangspunkt i en risiko og sårbarhetsvurdering for det enkelte vannforsyningssystem, og det er nødvendig å se vannkilden og tilsigsområdet i sammenheng. Mot fysiske og kjemiske stoffer er det ofte mulig å etablere tilstrekkelige barrierer i kilde/ nedbørfelt (gjennom kildebeskyttelse og fortynning), mens man mot smittestoff i praksis alltid vil trenge minst én vannbehandlingsbarriere.

Tabellen viser sentrale forhold ved vurdering av grunnvannskilder

Type vannkilde Forhold til vurdering Vurdering og konklusjon
Grunnvann i løsmasser Mektighet i umettet sone, mektighet i mettet sone og filteregenskaper

Vannets oppholdstid i grunnen bør være minst 60 døgn. Grunnlaget for vurdering av oppholdstid bør fremgå. Grunnens filtreringsegenskaper (selvrensingsevne) er viktig

Grunnvann i fjell Dybde, oppsprekking, vannføring og mettet sone over fjell Alle disse forhold må vurderes samlet, med støtte i erfaringer ut fra vannets stabilitet (kvalitet, vannmengde og temperatur). Stabilt vann innebærer en viss trygghet, store variasjoner viser usikkerhet

Beskyttelse av vannkilder (klausulering) kan skje ved at arealbruken i influensområdet eller tilsigsområdet rundt brønner begrenses. Det vil si at aktiviteter som kan forurense akviferen ikke tillates innenfor bestemte områder. Størrelsen på områdene vil være avhengig av de geologiske forholdene rundt brønnen. I vurderingen av tilsigsområdet er det viktig å utføre grundig kartlegging av hvilke forurensningskilder som finnes, eksempelvis bebyggelse, landbruk, industri, veier, jernbane, nedgravde tanker, forurenset grunn, bruk av området til aktiviteter som rekreasjon, stevner osv. Gjennom kartlegging får man grunnlag for å vurdere behovet for å beskytte vannkilden, deretter hvordan denne beskyttelsen kan gjennomføres ved for eksempel regulering av området gjennom kommunale planer, frivillige avtaler med grunneiere, ekspropriasjon av rettigheter eller andre tiltak.

Forebyggende tiltak

 

Bildet viser brønnhus fra Ringsaker
Brønnhus fra Ringsaker Prestegard,
bygd på første halvdel av 1800-tallet.
Står i dag på Hedmarksmuseet i Hamar.
Foto: Jensen, via Creative Commons

Det er ofte nødvendig å forebygge forurensning ved hjelp av fysiske tiltak. Beskyttelsestiltak for grunnvannskilder kan varieres etter hvilke konsekvenser en eventuell forurensning vil kunne få. For grunnvanns­kilder kan slike tiltak være:

  • Sikring av veier mot utforkjøring, nedsatt fartsgrense for utsatte deler av nedbørfelt/infiltrasjonsområde
  • Tetting av brønn mot tilførsel av overflatevann og bortleding av overflatevann. Overflatevann som renner inn i brønnen kan forurense vannet selv om grunnvannskilden er godt beskyttet. Toppen av brønnen skal stikke opp 0,5 m over bakkenivå og helst ha et overbygg eller brønnhus
  • Etablering av «motbrønn» for å snu grunnvannsstrømmen fra visse områder som er forurenset
  • Skilting av drikkevannskilden
  • Inngjerding av vannkilden

Influensområdet kan deles inn i forskjellige beskyttelsessoner ut fra risikovurderinger. I de fleste tilfeller vil det være vanskeligere å fastsette beskyttelsessoner for brønner i fjell enn for brønner i løsmasser. Jo bedre kjennskap man har til strømningsretning og hastighet på grunnvannet, desto mer nøyaktig kan man avgrense det nødvendige beskyttelsesområdet.