May 6th 2008

Elvebrudd rammet gammel storgård

Da Stjørdalselva grov seg gjennom et smalt eid av sand og avsnørte den største elvesvingen i dalen, fikk det store konsekvenser, forteller forsker Harald Sveian: Storgården Husby mistet makt og innflytelse i dalføret. Her er den 1000 år gamle historien.
FORANDRINGEN: Kartene viser endringen av elveløpet. De stiplede blå linjene viser dagens elveløp og strandgrensen mot fjorden. Klikk på bildet for stor versjon.

Arkeologiske undersøkelser bekrefter nemlig til fulle tidligere konklusjoner om elveslettene og landskapshistorien omkring Værnes i Stjørdal kommune:

Elveløpet endret seg dramatisk for cirka 1000 år siden da elva grov seg gjennom et smalt eid av sand sør for Kongshaugan og plutselig avsnørte den største elvesvingen i dalen.

- En av konsekvensene av elvebruddet var at storgården Husby mistet sin sentrale beliggenhet og dermed sin kontroll med ferdselen i dalføret, forteller forsker Harald Sveian ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Andre gårder ble også sterkt berørt; noen som tidligere lå sør for elva ble med ett liggende på nordsida.

 

 

 

Som hånd i hanske

UTGRAVING: Undersøkelsene på Huseby ble gjennomfomført i 2003.


De arkeologiske funnene er nylig omtalt av NTNU-forskerne Anne Haug og Merete Moe Henriksen i bladet SPOR nr. 2 fra 2004.

De geologiske resultatene er tidligere presentert i NGU Skrifter nr. 117.

 

 

- Det er morsomt at geologi

ARKE-GEOLOGI: Fra de flate-avdekkende undersøkelsene på Husby. Funnene bekrefter tidligere geologiske undersøkelser.
og arkeologi kan utfylle hverandre på denne måten. Her går kulturhistoriske momenter og dateringer som hånd i hanske med geologiske prosesser og landskaps-utvikling, sier Harald Sveian.

Han har tidligere arbeidet i Nord-Trøndelag og har god kjennskap til Stjørdalselvas mange skiftende løp gjennom flere tusen år.

Etablerte maktsentre
- Dataene levner ingen tvil om at landhevning og skiftende elveløp har hatt avgjørende betydning for hvor man bosatte seg og hvor maktsentre ble etablert, fastslår Sveian.

Mens vikinggården Varnes (dansk: Værnes) var hovedsete i Stjørdal ved den strategisk viktige elvemunningen mot slutten av 900-tallet, tronet gården Husby og et par andre ved nordre bredd av "Storeslynga", den største elvesvingen i dalen.

- NGU har etter min mening en viktig oppgave med å undersøke og formidle landskapsutvikling fra dalførene, ikke minst på slagstedet Stiklestad, hvor det nå diskuteres heftig hvordan terrenget og elveløpet egentlig så ut i 1030, sier han.

Sentralt vegkryss
I dag heter den gamle elvesvingen Evjegrøfta og arkeologene mener at Husby etter alt å dømme lå ved stedet der ferdafolk krysset elva og hvor ferdselen fra øst kom ned dalføret. Det igjen la grunnlaget for makt og innflytelse, vekst og rikdom. En gammel vei er påvist fra elvekrysningen og sørover mot Kongshaugan, forbi en rekke gravhauger ved Moksnes.

Husby hadde for øvrig sin andre storhetsperiode på denne tiden. Fra den første bosettingsperioden for 2000-2500 år siden er det funnet kokekar og spor av hus som den gang lå ved stranden av et grunt fjordområde, mens elvesvingen i sør foreløpig var atskillig lengre unna.

- Landhevningsdataene våre viser at fjordbukta var i ferd med å bli så grunn at stedet mistet den direkte kontakten til havet mot slutten av denne første perioden, sier Sveian.

Arkeologene har funnet at det faktisk inntrådte en nedgangsperiode, som varte fram mot vikingtida.

Elvebruddet
Senere ble altså "Storeslynga" plutselig avsnørt: - Våre tolkninger av landformene tilsier at det skjedde for omtrent 1000 år siden. Elva ble sju kilometer kortere og satte opp en stri strøm i et rettlinjet forløp forbi bruddstedet tre kilometer fra Husby. Overfarten måtte nå skje på et nytt sted og hele ferdselsmønsteret i dalen må ha blitt endret, påpeker Harald Sveian.

De arkeologiske undersøkelsene bekrefter at Husby - en eller annen gang rundt år 1000 - har utspilt sin rolle som knutepunkt.

Mens elva gikk langs Evjegrøfta avsatte den sand og grus. Etter elvebruddet derimot, er det blitt avsatt en rekke tynne lag av finere flomsedimenter i en 1,5 meter tykk lagpakke, som dannet seg i det forlatte løpet etter "Storeslynga".

- Dette så vi tydelig i et grøftesnitt nær Værnes kirke, forklarer Sveian: - To moselag nær bunnen av flomlagene ble ifølge Anne Haug datert til henholdsvis rundt år 1000 og slutten av 1200-tallet. Elva var altså blitt tørrlagt som antatt cirka år 1000, og mosen vokste og trivdes i et sumpområde i to perioder mellom utallige flomepisoder som inntraff gjennom flere hundre år. Mangelen på sand- og gruslag høyere oppe i jordprofilet vitner om at elva aldri kom tilbake i Evjegrøfta etter gjennombruddet.

Seiglivet sagn
Den tverrfaglige forskningen rokker også ved et sagn som har stått sterkt i bygda: Så sent som på 1440-tallet skal elva i en storflom ha truet med å grave seg mot kirka. Folk samlet seg i bønn i tre dager, før elva plutselig forlot sitt faretruende leie.

- Akkurat den historien må nok skrives om nå. Elva gikk ikke i Evjegrøfta på 1400-tallet, fastslår Sveian.

- Sagnet kan nok ha sitt utspring i en dramatisk hendelse, men elvemelene viser at elva aldri har vært faretruende nær den nåværende steinkirka fra begynnelsen av 1100-tallet. Enten er tidspunktet i sagnet feil, eller så må det dreie seg om ei annen eldre kirke, antyder NGU-forskeren.