October 25th 2011

Nansen og den norske strandflaten

Lørdag 24. juni 1893. Fram stevner ut fra havnen i Kristiania med Polhavet som mål. Fridtjof Nansen var spesielt opptatt av dannelsen av den karakteristiske strandflaten, som i dag er en av de mest kjente landskapsformene langs kysten. I Helgeland er standflaten spesielt godt utviklet.

Nansen, Amundsen og geologien

I anledning at vi i år markerer det offisielle Nansen-Amundsen-året trekker NGU frem Fridtjof Nansen og Roald Amundsens innsats innenfor geologien. Les mer...

 



På turen nordover langs norskekysten diskuterte Fridjof Nansen geologi og landskap med geologiprofessor Waldemar C. Brøgger, som ble med på reisen fra Ørlandet til Tromsø.

StandflatenUtsikt over strandflaten. Bilde tatt fra Dønnamannen ca. 50 km SSV mot Vega og den lille øya Søla som stikker opp like vest for Vega. Øyriket mellom Dønna og Vega er m.a. Husvær, Blomsøy, Skålvær og Hysvær. (Foto: Turid Helle).

Nansen var begeistret, og skrev følgende i sin beretning om Fram over Polhavet (1897):

”Så gikk det da nordover langs deilige Nordland. Et par steder stanset vi for å ta om bord tørret fisk til hundeproviant. Vi for under Torghatten, De syv søstre, Hestmannen, forbi Lovunden og Træna der langt ute i havet, Lofoten og alt hva det nå heter av skjønt. Den ene dristige kjempeform villere og vakrere enn den andre. Det er en eventyrverden for seg selv dette her, et drømmeland. Det føltes som om vi var redd for å gå for fort – at en lett kunne miste noe”.

Flatt landskap med "hatter"

Strandflaten trer typisk fram som ei lav flate som ender i en bratt fjellvegg litt lenger inn i landet. På denne strandflaten stikker det stedvis opp øyer som hatter, ragende opp over det ellers paddeflate landskapet. Et godt kjent eksempel er landemerket Torghatten sørvest i Brønnøy kommune. Strandflaten langs norskekysten er nærmest en langstrakt plattform som er meislet ut av grunnfjellet.

TorghattenStrandflata sør for Brønnøysund, med Torghatten stikkende opp i bakgrunnen (Foto: EdelPix).

På samme tid som Fram drev over Polhavet, ble strandflaten som geomorfologisk fenomen studert og beskrevet av geologen Hans Henrik Reusch. Reusch hadde gjennom mange år et nært samarbeid med Brøgger. Begrepet ”the Norwegian Strandflat” ble først introdusert av Reusch i 1894 da han publiserte sin artikkel "Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi".

Skisser fra nordlandskysten publisert av Nansen i 1904 (Fra The Bathymetrical Features of the North Polar Seas, with a Discussion of the Continental Shelves and Previous Oscilliations of the Shore-Line; The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 Scientific Results, Vol. IV), med bl.a. Lovund (Fig. 1), Dønna (Fig. 2) og Torghatten (Fig. 4). Torghatten, som rager 258 m over havet, er kjent for sitt karakteristiske hull, som går tvers gjennom fjellet. Hullet er 160 m langt, 35 m høyt, og 20 m bredt. Man har lenge antatt at hullet ble skapt av vann som gravde i de løse bergartene. Men hullet ligger over den marine grensen, og nyere, detaljerte undersøkelser viser spor etter iserosjon, sammen med erosjon skap av smeltevann. Tunnelen ble formet gjennom en kombinasjon av stormbølger under isavsmeltingen og erosjon fra smeltevann og is som ble presset gjennom hullet.

Ueninghet mellom vitenskapsmenn

Nansen delte Brøggers og Reuschs oppfatning av at strandflaten i hovedsak var dannet av marin erosjon, men han var uenig med de eldre herrene når det gjaldt i hvilket geologisk tidsrom strandflata var blitt dannet. I motsetning til Brøgger og Reusch hevdet Nansen at fjordene var dannet før strandflaten. Nansen mente at den gjennomgripende oppskjæringen av kystlandskapet med fjorder og sund, med tallrike øyer, bidro til at landet lettere ble erodert over større flater. De eroderte massene med grus, sand, og leire hadde dermed kortere transportvei ned i fjordene enn det de ville ha hatt hvis ikke dalene hadde eksistert. Ifølge Nansen måtte strandflaten ha blitt dannet under istidene. Dette fordi han antok at fjordtopografien var et resultat av landisens utgravninger.

Utsikt mot Træna (Foto: EdelPix).

I årene etter Framekspedisjonen utviklet Nansen sine teorier om strandflaten. Hans teorier ble publisert i 1922, i form av en omfattende og veldokumentert monografi, "The Strandflat and Isostasy". Publikasjonen, som kom til å bli hans mest omfattende geologiske arbeid, ble dedisert til minnet om geologen Hans Henrik Reusch, som døde samme år.

Fjerner vi vannet vil vi se at strandflata stedvis fortsetter mellom og utover forbi øyene, ned mot 30–40 m vanndyp. Her innenskjærs av Lovund på Helgelandskysten. (Foto: Kenneth Solfjeld).

Dannet under istid

De fleste forskerne mener i dag at strandflaten i hovedsak ble dannet i perioder under istidene da kysten var isfri. Det svarer omtrent til den mellomistiden vi nå er inne i, med isfrie kyster langs Svalbard og Grønland. Frostforvitring av berg og holmer, kombinert med erosjon fra bølger og sjøsprøyt, førte til at kysten ble slitt ned til en noenlunde jevn overflate, med en markert bratt kant mot fjellene innenfor. Is, elver og bølger fraktet med seg løsmassene ut på kontinentalsokkelen, hvor de sank ned på havbunnen i stadig tykkere lag. I og med at breene i perioder også strakte seg ut over kontinentalhylla, havnet det meste av løsmassene lenger ute på selve kontinentalskråningen.

Lovund i solnedgang. "Hva kommer det av at når jeg hører vakker musikk, eller drømmer meg bort i skjønnhetsriker, så blir det skjærgård vestpå etter solnedgang; havet blankt som et kobberspeil, luftige blå holmer svømmer langt ute i kobberet, og himmelen hvelver seg høyt og klar med gullbremmet solskyer, selv bæres jeg sakte på drømmebølgene ut mot de svevende eterriker, og all jorderik svinner bort – bort –", skriver Nansen i sin dagbok i 1904. (Foto: Morten Smelror).

Turtips

Har du lyst til å bli bedre kjent med det vakre landskapet langs Helgelandskysten bør ta turen opp langs kystriksvei RV17 som går fra Steinkjer til Bodø. Her kan du kjøre eller sykle langs den karakteristiske strandflata og nyte de naturskjønne omgivelsene. Du bestemmer selv hvor raskt og hvor langt du vil reise, men avstikkere til Vega, Dønna og Træna er avgjort noe som en bør ta seg tid til.

---------------------------------------------------------------------------------------

Nansen, Amundsen og geologien

I anledning at vi i år markerer det offisielle Nansen-Amundsen-året trekker NGU frem Fridtjof Nansen og Roald Amundsens innsats innenfor geologien. Under Nansens Framekspedisjon 1893-96 sto geologiske undersøkelser og geofysiske målinger sentralt, og kom til å utgjøre hoveddeler av de vitenskapelige resultatene som ble publisert i de seks monumentale bindene "The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 Scientific Results". Vitenskapelige undersøkelser var også hovedbegrunnelsen for Nansens ferd over Grønland noen år tidligere. Vitenskapelige undersøkelser var også et viktig argument for Amundsen ekspedisjon med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i 1903-1906, mens erobringen av Sydpolen i desember 1911 nok må regnes som et nasjonalt kappløp snarere enn et vitenskapelig framskritt.

I en serie på tre artikler vil vi se noen av de vitenskapelige resultater som Nansens og Amundsens ekspedisjoner brakte med seg. Vi har valgt å fokusere på det geofaglige, hovedsakelig fordi de geofaglige resultatene ofte blir forbigått i stillhet når man omtaler om de to polarheltene.

De tre artiklene er: