October 25th 2011

Nansen og Norges ytterste grense mot nord

Havet rundt Nordpolen dekker et areal på hele 7,26 millioner kvadratkilometer. Før Nansens ekspedisjon med Fram over Polhavet i 1893-96 fantes det svært begrenset kunnskap om dette isdekte ytterpunktet på jorda.

Nansen, Amundsen og geologien

I anledning at vi i år markerer det offisielle Nansen-Amundsen-året trekker NGU frem Fridtjof Nansen og Roald Amundsens innsats innenfor geologien. Les mer...

 



På samme måte som Svalbard, Bjørnøya og Franz Josef Land stakk opp i Barentshavet, trodde man at det fantes sammenhengende landmasser eller øyer lenger nord i Polhavet. I så måte var det kanskje ikke så underlig at den franske avisen Le Figaro i 1895 meldte at Nansen hadde plantet det norske flagg i fjellene på Nordpolen.

Kart som viser dybdeforholdene i Polhavet.Kart som viser dybdeforholdene i Polhavet. Den hvite linjen angir Frams rute over Polhavet. Havet utvider seg med om lag en halv centimeter per år langs spredningsaksen som ligger langs Gakkelryggen. De to andre undersjøiske fjellkjedene i polbassenget er Lomonosovryggen og Alfa-Mendeleev-ryggen. (Illustrasjon: Jomar Gellein, NGU). 

Men de store dybdene som ble påviste under driften med Fram kom også som en overraskelse på Nansen. Torsdag 1. mars 1894 hadde de bestemt posisjonen til omtrent 80° 10' N, og Nansen skrev i dagboken:

Vi forsøkte å lodde havbunnen i dag – vi hadde skjøtt hampelinen vår med en enkelt stålstreng. Først brakk strengen ved loddet; så ble nytt lodd satt på, og hele linen gikk ut, 3475 m, uten at vi fikk bunn, så vidt vi kunne skjønne. Under opphalingen sprang stållinen igjen. Resultatet er altså: ingen bunn, og to lodder, hvert på 50 kg bly, på vei nedover. Gud vet om de har nådd bunnen nå! Jeg tror min santen Bentsen har rett, at det er hullet oppe ved jordaksen vi holder på å sokne etter bunn i.

Lodding av dybden av Polhavet under Framekspedisjonen. (Foto: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen).Lodding av dybden av Polhavet under Framekspedisjonen. (Foto: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen).

At Polhavet var mye dypere enn det de hadde forutsatt bidro til å skape usikkerhet om man virkelig kunne nå fram til selve polpunktet slik som planlagt. Nansen hadde forutsatt et grunt hav, med sterke strømmer. Ut fra hans teori ville strømmen fra de sibirske elvene drive isen et langt stykke nordover. Nå befant de seg flytende over et havdyp på mer enn tusen favner, kanskje det dobbelte. Det skulle vise seg at linene de hadde brakt med seg til dybdemålingene, ikke var lange nok. Flere steder var de ikke i stand til å lodde det reelle havdypet.

Nansen valgte nå å sette sin lit til de arktiske vindene, samtidig som han trøstet seg med å trekke en historisk parallell og beholde sin tillit til det sibirske drivtømmeret:

Dette feier med ett strøk enhver tillit til strømmene vekk; vi finner enten ingen strøm eller en ytterst umerkelig; all min tro står nå til vindene. Columbus fant Amerika ved en regnefeil som ikke engang var hans egen; gud må vite hva min regnefeil vil bringe oss? – Men jeg sier om igjen: den sibirske rekveden på Grønland kan ikke lyve, og samme veien som den må vi.

Det største dyp som ble målt under Framferden var 3850 meter. Dette var fundamental ny kunnskap som endret hele den gjeldende forestillingen om Polhavets utforming. Ut fra temperaturmålingene i vannmassene kunne Nansen beregne at det måtte være en undersjøisk rygg mellom Polhavet og Grønlandshavet. Nå vet vi at dette var helt korrekt.

I de siste tiårene har kartleggingen av Polhavet skutt fart. Ved hjelp av satellitter kunne man studere isdriften, og sammen med data fra de amerikanske, og senere også de russiske, isstasjonene fikk man i betydelig grad økt kunnskapen dypdeforhold og om det fysiske, kjemiske og biologiske miljøet i de arktiske havområdene.

I 1987 nådde den tyske forskningsisbryteren Polarstern fram til 86° 11' N, og var med det kommet lenger nord enn noe tidligere forskningsfartøy. Fire år senere nådde Polarstern sammen med den svenske isbryteren Oden selve polpunktet. Og flere skulle snart følge. I løpet av 1990-tallet var i alt sju internasjonale isbryterekspedisjoner inne i den sentrale delen av Polhavet. Men Norge var, som i tiden før "nansenismen", henvist til en relativt beskjeden plass på banen. Mindre enn tre prosent av de mer enn 250 forskerne som deltok på disse ekspedisjonene, var norske.

Harald Brekke fra Oljedirektoratet på tokt i ishavet nord for Svalbard i 2001. (Foto: Halvdan Carstens).Harald Brekke fra Oljedirektoratet på tokt i ishavet nord for Svalbard i 2001. (Foto: Halvdan Carstens).

Den første norske ekspedisjonen inn i Polhavet etter Framekspedisjonen kom ikke før i 2001. Ekspedisjonen kom i stand som en dyd av nødvendighet snarere enn som et svar på norske polarvitenskapelige ambisjoner. Som følge av Norges forpliktelser FNs havrettskonvensjon måtte norske myndigheter dokumentere utstrekningen av kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil for den internasjonale Kontinentalsokkelkommisjonen i New York. Dette måtte skje innen utgangen av en ti års frist etter at Norge tiltrådte havrettskonvensjonen i 1996.

For innen 2006 å kunne legge fram vitenskapelig dokumentasjon som tilfredsstilte den moderne havrettens krav for områdene nord for Svalbard ut over 200 nautiske mil, måtte man undersøke topografi og geologi videre nordover inn i Polhavet. Derfor gjennomførte Oljedirektoratet, etter oppdrag fra Utenriksdepartementet og i samarbeid med forskere fra Universitetet i Bergen, et tokt med innsamling av seismiske linjer helt opp til det punktet der de tangerte linjen for Frams drift 105 år tidligere. Ytterligere ett tokt i regi av OD ble gjennomført i 2004.

Selve Polhavet er delt i to dype bassenger ved en stor, undersjøisk fjellkjede som kalles Lomonosovryggen. Den strekker seg fra De ny-sibirske øyene til Grønland, og derfra bøyer den av mot Ellesmere Island i Canada. Ryggen reiser seg 2500–3000 meter opp fra havbunnen, og på begge sider av denne undersjøiske fjellkjeden er det dyp på over 4000 meter. Det største dypet, 5450 meter, finnes i Litjerevnen, 200 km nord for Svalbard. Omkring selve Nordpolen er dybden 4000–5400 meter. Sør for Lomonosovryggen strekker Gakkelryggen seg, smal og høy, om lag 18 000 km fra Nord-Grønland til Laptevhavet. Sadelhøyden på Gakkelryggen reiser seg omkring 1500 meter over dyphavsslettene, og den er gjennomskåret av ei smal renne som er mer enn 3000 meter dyp. Plasseringen av Gakkelryggen har stor betydning for utvekslingen av vannmasser mellom Grønlandshavet-Norskehavet og Polhavet, slik som Nansen antok.

Dyphavsbassenget mellom Svalbard og Gakkelryggen har nå fått navnet Nansenbassenget, mens bassenget mellom Gakkelryggen og Lomonosovryggen i nord har fått navn etter Roald Amundsen. Nansenbassenget er gjennomsnittlig 500 km bredt og 3,7 km dypt, mens Amundsenbassenget er en del smalere og dypere.

Alle kyststater har automatisk kontinentalsokkel ut til 200 nautiske mil fra kysten i følge havrettskonvensjonen. Mange land, inkludert Norge, har imidlertid kontinentalsokkel som strekker seg lenger ut. Disse statene må dokumentere dette for Kontinentalsokkelkommisjonen. Norge fikk godkjent framlegget om kontinentalsokkelen i 2009, ved at Kontinentalsokkelkommisjonen avga sin endelige anbefaling om yttergrensene for norsk kontinentalsokkelen i nordområdene. Norges ytterste grense i nord ligger i Nansenbassenget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. (Foto: M.B. Haga / Utenriksdepartementet).Utenriksminister Jonas Gahr Støre med et kart som viser Norges nye yttergrenser i Polhavet, Barentshavet og Norskehavet slik de ble anbefalt av FNs Kontinentalsokkel-kommisjon i 2009. (Foto: M.B. Haga/Utenriksdepartementet).

Med denne godkjenningen omfattet Norges kontinentalsokkel utenfor 200 mil om lag 235 000 km², et areal på størrelse med Storbritannia. Den 15. september 2010 undertegnet Russland og Norge en avtale om deling av tidligere omstridt område i Barentshavet i to like deler, og våre havområder, der vi har ansvaret for ressursforvaltningen, vokste med ytterligere omlag 87 600 km².

----------------------------------------------------------

Nansen, Amundsen og geologien

I anledning at vi i år markerer det offisielle Nansen-Amundsen-året trekker NGU frem Fridtjof Nansen og Roald Amundsens innsats innenfor geologien. Under Nansens Framekspedisjon 1893-96 sto geologiske undersøkelser og geofysiske målinger sentralt, og kom til å utgjøre hoveddeler av de vitenskapelige resultatene som ble publisert i de seks monumentale bindene "The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 Scientific Results".

Vitenskapelige undersøkelser var også hovedbegrunnelsen for Nansens ferd over Grønland noen år tidligere. Slike undersøkelser var også et viktig argument for Amundsens ekspedisjon med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i 1903-1906, mens erobringen av Sydpolen i desember 1911 nok må regnes som et nasjonalt kappløp snarere enn et vitenskapelig framskritt.

I en serie på tre artikler vil vi se noen av de vitenskapelige resultater som Nansens og Amundsens ekspedisjoner brakte med seg. Vi har valgt å fokusere på det geofaglige, hovedsakelig fordi de geofaglige resultatene ofte blir forbigått i stillhet når man omtaler om de to polarheltene.

De tre artiklene er: