Summary
Kartleggingen omfatter 29 feltdager (1989 og 90) i området mellom Trondheims- fjorden i sørøst og Skaudalen i nordvest. De tektonostratigrafiske enhetene er ovenfra og nedover: A. Et øverste, sammensatt dekke (Størendekket) bestående av: - variable, fyllitter og glimmerdkifre, dels kalkspatholdige, med lag av båndkvartsitt, marmor og grønnskifer - båndet, basisk vulkanoklastisk metavakke/-tuff med et basalkonglomerat - flere soner av varierende basiske metavulkanitter - lys, biotittporfyrblastisk metavulkanitt (kvartskeratofyr) og gabbroid metaintrusiv B. Et todelt dekkekompleks (Skjøtings- og/eller Guladekket) med: - semipelittiske (kyanitt-)granatglimmerskifre og -gneiser - kjemisk bimodale gneiser, dominert av granatamfibolitter og biotitt- granodiorittiske gneiser C. Granat-hornblendeporfyroblastisk glimmerskifer, ofte garbenskifer (Ålbergseterdekket) D. Et lavere dekkekompleks bestående utelukkende av proterozoiske gneiser av varierende karakter, men med overveiende granittisk sammensetning (Gneisdekker) Strukturelle forhold og metamorfoseforskjeller tyder på tektoniske kontakter mellom enhetene A, B, C og D og mellom delenhetene innenfor B og D. Dessuten foreligger det flere tektoniske brudd innenfor A. Den tektonostratigrafiske dekkepakken er sterkt foldet, dels overfoldet mot sør. Hovedfoliasjonen har generelt moderat fall mot nordøst til nord, i Gneisdekkene ligger den ofte subhorisontalt. Mot nordvest (Skaudalen med Verranforkastningen) blir fallet steilere og strøket mer sørvestlig. Beliggenheten innenfor innflytelsesområdet av Møre-Trøndelagforkastningssonen gjenspeiles ved tallrike sen- og postkaledonske forkastninger og sprekker som ligger som regel N-S til ØNØ-VSV.
