Det er store kontraster i det norske landskapet, fra slake fjellvidder og rolig innlandsterreng, til spisse, alpine fjell og dype fjorder. Det norske landskapet er skapt gjennom geologiske prosesser over svært lang tid.
Berggrunn og løsmasser
Berggrunn er fast fjell med ulike bergarter som strekker seg fra jordas overflate og nedover i dypet. Berggrunnen er det geologiske underlaget for løsmasser, som jord, leire, sand, grus og stein.
Løsmassene utgjør en av våre mest verdifulle naturressurser og gir samtidig tilgang til en stor mengde med geologisk informasjon.
Den kaledonske fjellkjededannelsen
La oss starte med den kaledonske fjellkjededannelsen, som foregikk gjennom de geologiske periodene ordovicium, silur og devon for 400-500 millioner år siden.
En kollisjon mellom to store landområder i dagens Europa og Amerika/Grønland sørget for overskyvning av store bergflak som vi ser spor etter fra Irland og Skottland og videre gjennom Skandinavia. Slik ble det geologene kaller skyvedekker, eller skyvesoner, med ulike bergarter dannet.
Osloriften dannet
For cirka 310 millioner år siden, mot slutten av karbontiden, startet dannelsen av det som kalles Osloriften. Jordskorpa sprakk opp i det området hvor Oslo ligger i dag, fra Skagerrak til Østerdalen, og riften utviklet seg med kraftig vulkanisme. Utover i permtiden ble det dannet en riftdal med strekking av jordskorpa og store forkastninger. Vulkaner og tørt klima preget Osloriften.
Neste viktige fase i landskapsutviklingen her til lands fant sted i jordas mellomalder, gjennom de geologiske periodene trias, jura og kritt, fram til for 66 millioner år siden. Da begynte kontinentene å sprekke opp og drive fra hverandre, og åpningen av Atlanterhavet tok til. I løpet av denne perioden ble det dannet forkastningssoner, og disse 200 millioner år gamle sonene er fortsatt viktige i dagens norske landskap. Mange av de største fjordene og dalene følger de gamle forkastningene, for det er der fjellet er svakest og blir lettest erodert.
Erosjon og forvitring
Klimaet var varmt og fuktig i denne perioden, og tropiske sumpskoger dominerte landjorda. Under disse forholdene ble grunnfjellet svært erodert og forvitret. Bergarter har ulik motstandsdyktighet mot erosjon, derfor kan vi i dag ofte se harde, motstandsdyktige bergarter i de høyeste områdene og svakere bergarter i lavere terreng.
Noen titalls millioner år senere ble klimaet kjøligere, elveerosjon dominerte landskapsprosessene, og den tidligere så høye fjellkjeden ble erodert ned til et flatere kupert landskap.
Inn mot istidene i kvartærtiden, for om lag 2,6 millioner år siden, forverret klimaet seg. Det ble dannet isbreer, som fortsatte erosjonen av fjellene, og svære innlandsiser førte store mengder sedimenter helt ut til kontinentalskråningen. Breisen har bidratt til å erodere ut botner, dype daler og fjorder og bygd ut kontinentalsokkelen. Landskapskontrastene ble dermed forsterket gjennom kvartærtiden.
Gammel havbunn på land
Mange lavtliggende områder i Norge preges av tykke marine avsetninger som stammer fra da landet var presset ned under den tunge innlandsisen. Dagens kystnære landområder lå under havnivået rett etter at isen trakk seg tilbake. Finstoff fra den smeltende isen ble transportert ut av breelver og avsatt i havet.
Landhevingen etter isavsmeltingen sørget for at disse marine sedimentene nå finnes over dagens havnivå. Noen ganger er disse marine avsetninger ustabile og kan renne ut som kvikkleireskred. Store områder på Østlandet og i Trøndelag preges av slike marine avsetninger, og vi ser ofte gamle raviner og skredgroper i slike terreng.