Nidarosdomen

Omsider har turen kommet til Trondheims – og Norges – mest iøynefallende steinbygning, nemlig Nidarosdomen.
Nidarosdomen.

Den ble bygget på en tidligere steinkirke i romansk stil – Kristkirken – bygget av Olav Kyrre på slutten av 1000-tallet. Rundt 1150 ble arbeidene med å utvide Kristkirken satt i gang av Erkebiskopen. Da Erkebiskop Eystein Erlendsson kom tilbake fra noen år i eksil i England i 1183 startet han med byggearbeidene til det som skulle bli den gotiske katedralen, slik vi kjenner den. Den sto trolig ferdig rundt 1300, men ble i de påfølgende hundreårene utsatt for branner og forfall. Gjenoppbygging og restaurering startet i 1869 og har pågått siden ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Katedralen slik vi ser den i dag er ikke en nøyaktig kopi av slik den var, men slik arkitektene har forestilt seg at den kunne ha vært.

Adam og Eva på kirkens vestfront kommer fra Bodø.
Steinen altså. Laget av peridotitt fra Solvåg
(se teksten om Folkets Hus) under restaureringsperioden.

Mange typer stein

Ifølge Per Storemyr, som tok doktorgrad på Nidarosdomens bygningsstein, er det brukt rundt 70 forskjellige steintyper i bygningen. De aller fleste er brukt under restaureringsperioden, og stammer fra steinbrudd spredt over det ganske land. Storemyrs opptelling konkluderte med at det er brukt blant annet 23 typer kleberstein og 14 varianter av marmor og kalkstein. Således er Nidarosdomen ikke bare et nasjonalt ikon, men også et utstillingsvindu av norske natursteinstyper.

I middelalderen, derimot, var kun et fåtall steinbrudd benyttet. Den bergarten som dominerte i de eldste (romanske) byggetrinnene var en myk grønnskifer fra Øye ca. to mil sydvest for Trondheim. De gamle steinbruddene fra middelalderen er fremdeles synlige under en bratt skrent, og vi kan se huggemerker, uferdige steinblokker og arbeidsplasser. Denne grønnskiferen er omdannet lava, som en gang for mellom 4 og 500 millioner år siden strømmet ut på havbunnen. Men lenge etter, mens lavaen var begravd flere kilometer under overflaten, ble den presset sammen og skviset skikkelig under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Slik ble den forvandlet til en myk og huggevillig bergart!

I de samme geologiske formasjoner som grønnskiferen finnes i er det også kleberstein. Således finnes det gamle klebersteinsbrudd ved Øye og videre sørover mot Klungen og Huseby. Den samme sonen kommer fram igjen inne i Trondheim ved Bakkaunet, der det også er rester av svære steinbrudd. Denne klebersteinen har vi navngitt ”trondheimskleber”; den skiller seg ut fra mange andre ved å være ganske tett i kornet og har en distinkt, blågrå farge. Den er særdeles holdbar og meget godt egnet til hugging av ornament og skulptur.

Men kirken hadde også flere marmorbrudd. Ett finner vi ved Frøseth nær Steinkjer. Denne typen marmor er hvit med litt ”skyer” av grafitt, og er særdeles egnet til plater. En annen forekomst ble utnyttet så langt unna som på øya allmenningen i Roan! Dette er også en hvit marmor, men i motsetning til den ved Steinkjer er den usedvanlig sterk og egnet til lange, slanke søyler.

Når vi studerer Nidarosdomens steiner ser vi altså ikke bare hvordan lokale råstoffer av god kvalitet ble benyttet, men også hvordan forekomster med forskjellige egenskaper ble til fulle utnyttet til spesialiserte arkitektoniske formål. Katedralbyggerne kjente sine bergarter!

Kvaderstein med sterk grønn farge stikker seg ut på fasaden. Dette er grønnskifer fra Øye,
sammen med trondheimskleber.
To hvite marmortyper til ulikt formål. ”Platemarmor” fra Steinkjer nederst, ”søylemarmor” fra Allmenningøya øverst.