Marine landskap
Marin landskapskartlegging går ut på å beskrive de store trekkene i topografien på havbunnen. Klassifiseringen som er gjort bygger på Naturtyper i Norge (NiN). Med utgangspunkt i batymetridata kan man bestemme hvilke områder som skal klassifiseres som fjorder, sletteland, kontinentalskråning, dalform og strandflate osv. For at grensene skal kunne trekkes opp på en måte som er reproduserbar og mest mulig tolkningsuavhengig, bruker NGU en GIS-basert kartleggingsmetode basert på lavoppløselige dybdedata og parametere som kan hentes ut direkte fra disse.
Norge er verdenskjent for sine fjorder, skapt av isbreenes utrettelige nedbryting av fastlands-Norge. Iserosjonen under siste istid var svakere i de ytre delene av fjordene slik at der er det grunnere enn lenger inne. Dette geologiske forholdet medfører at vannmassene i fjordene er delvis isolerte, og økosystemene i fjordene skiller seg fra dem man finner i åpent hav. Utenfor fjordmunningene ligger ofte en brem av lavland og grunt hav. Dette landskapet kalles strandflata, og er særlig godt utviklet i ytre Trøndelag og langs Helgelandskysten, hvor den kan bli opp til 40 kilometer bred.
Landskapet på kontinentalsokkelen domineres av marine daler adskilt av flate sletteområder som ofte kalles banker. Noen av de marine dalene er fortsettelser av fjorder, mens andre starter utenfor kysten. Dalene er vanligvis opp til noen hundre meter dype, men kan bli opp til 700 meter, som Norskerenna i Skagerrak.
Kontinentalskråningen, som ligger mellom kontinentalsokkelen og dyphavet, er de fleste steder temmelig jevn. Noen steder finnes marine gjel som skjærer seg inn i kontinentalskråningen, og enkelte av disse kan være opptil 1000 meter dype. På skråningen utenfor Lofoten og Vesterålen er det spesielt mange slike gjel. Skredgroper med høye skredkanter dannet av undersjøiske ras er også vanlige på skråningen. Det største raset, Storeggaraset som gikk for 8200 år siden utenfor Møre, har brutt opp et flere tusen kvadratkilometer stort område på havbunnen.
Innenfor de forskjellige landskapstypene finnes forskjellige biologiske samfunn. I marine daler samles gjerne slam i de dypeste forsenkningene, og gir en bløtbunn hvor for eksempel sjøfjær trives. På de grunneste bankene kan strøm og/eller bølger fjerne finkornet materiale, slik at bare sand, grus og stein blir igjen. Her finnes typisk hardbunnsfauna, som kalkalger, svamp og fastsittende dyr. Rygger som står opp i marine daler ser ut til å være en gunstig plass for korallrev, men rev forekommer også andre steder med hard bunn og gode forhold (bl.a. med strøm som gir god tilførsel av næring).
