Larvikitt

Nesten 90 prosent av larvikitten består av feltspat, og krystallene er sammensatt på en slik måte at det fremkommer et blått fargespill når lyset brytes i ørsmå lameller internt i dem.

Dette optiske fenomenet kaller vi gjerne for "iridescens" eller "Schiller-effekt". Det er den helt spesielle sammensetningen av feltspaten som er årsaken til dette. Når vi legger en larvikittprøve under elektronmikroskopet kan vi se disse lamellene tydelig. Fargespillet fremkommer bare der hvor de er spesielt tett, mens vi ikke får det der hvor det er større avstand mellom dem.

I tillegg til feltspat inneholder larvikitten små mengder mørke mineraler, slik som amfibol, olivin og biotitt, og de mest attraktive variantene fører små mengder av mineralet nefelin. I moderne geologisk nomenklatur klassifiserer larvikitten som monzonitt, men selv i dag er den gamle termen, gitt av geologen Waldemar Brøgger i 1890, gangbar og hyppig benyttet også internasjonalt.

Larvikittindustrien

Store blokker av larvikitt, opp til 30 tonn, brytes i flere titalls steinbrudd i områdene rundt Larvik. Disse sysselsetter mer enn 300 personer. Brytningen foregår skånsomt ved hjelp av linesaging, der en diamantkledd wire skjærer store snitt i fjellet. Dette er viktig for at blokkene skal bli så feilfri som mulig før de eksporteres til fabrikker over hele verden.

I fabrikkene skjæres blokkene opp til plater som poleres før de ender Salgsblokker klar for å transporteres ut til markedet.opp som fasadeplater, gulvflis, gravstein eller kjøkkenbenker. Det brytes i flere varianter av larvikitt. Tvedalen vest for Larvik er det største driftsområdet, og her tas ut en lys blå larvikitt ("Blue Pearl" eller "Lundh's blue"). Mørk larvikitt (Emerald Pearl" eller "Lundh's Emerald") brytes øst for Larvik i Tjølling. Det gjør også to middels lyse typer ("Marina Pearl" eller "Lundh's Marina", samt "Lundh's Ocean"). I den norvestlige del av larvik, ved Malerød, brytes en lys type med store krystaller ("Lundh's Royal"). I tidligere tider ble flere typer produsert, blant annet rødbrun (oksidert larvikitt uten fargespill) ved Tønsberg og på Bolærne, samt grønnslige typer på Nøtterøy.

En kort historikk

Selv om larvikittblokker ble brukt allerede i middelalderen til bygging av steinkirker, og fargespillet i feltspatkrystallene har vært kjent i hvert fall fra 1700-tallet. Fra 1811 finner vi en referanse til larvikitt som mulig råstoff til polert naturstein. På vegne av Det Kongelige Selskab for Norges Vel forfattet en viss Ohlsen et brev adressert til "Hr. Overlærer Flor", hvor vi har sakset følgende sitat:

"Grev Reventlow yttrede Ønske om at et saa stort Brud af Labrador kunde findes, af derav kunde forarbeides Seuler til Ridder Salen i det igien opbygde Slot i København"

Ohlsen mente larvikitten (eller Labrador, som han kaller den) kunne benyttes til mange formål, og avslutter brevet med å påpeke dens nasjonale interesse: "...det er dog en Fædrelands Sag".

Men det skulle likevel ta lang tid før det ble større skala larvikittdrift. Først i 1884 da Ferdinand Narvesen åpnet brudd i Fuglevik nær Stavern, kan vi si at larvikittbrytningen begynte for alvor. Så gikk det slag i slag, og fra NGU-geologen John Oxaals oversikt over brudd og forekomster fra 1916 ser vi at driften spredte seg som ild i tørt gress.

Larvikitt har vært sentral i forskning om Oslofeltet, og det var geologen og statsmannen Waldemar Brøgger som først innså hvor unik bergarten var, og som ga den navnet "laurvikit" i sin avhandling fra 1890. Larvikittenes fargespill og mineralogiske sammensetning var gjenstand for flere forskningsprosjekter på 40- og 50-tallet, der blant annet sammenhengen mellom fargespill og avblandingslamellene i feltspatkornene ble påvist. Men det var en danske som kastet lys over larvikittenes innbyrdes forhold og struktur. Jon Sten Petersens modell fra 1978 står fremdeles støtt. Petersen påviste at ulike enheter av larvikitt er atskilt av sirkulære grenser, slik at hele komplekset ser ut som en rekke ringformete legemer inni hverandre. Petersen påviste også at de østlige ringene er eldre enn de vestlige, noe han blant annet tolket ut fra en systematisk variasjon i mineralogi.

Else Ragnhild Neumann ved Universitetet i Oslo klarte rett etterpå å bevise Petersens modell geokjemisk, og samtidig at larvikitt og rombeporfyr er to sider av samme sak: Larvikitten er magmakammeret dypt under overflaten, rombeporfyren er lavaen som kom opp i dagen.

I nyere tid har Sven Dahlgren, som er regiongeolog for fylkene Buskerud, Telemark og Vestfold, understøttet Petersens ringstruktur ytterligere gjennom dateringer, der han ser at dannelsen av larvikittene skjedde i løpet av en periode på fire millioner år, mellom 293 og 297 millioner år siden eldst i øst og yngst i vest.

Kartlegging av industriell kvalitet

I de senere årene har vi på NGU sett litt mer på den industrielle siden av larvikittene. For det er ingen tvil om at dette er en geologisk ressurs i verdensklasse. Og da må vi ta godt vare på den slik at også fremtidige generasjoner kan høste slik vi gjør.

Et kart over de forskjellige variantene av larvikitt var en begynnelse. Dette viser hvor vi har larvikittyper av forskjellig markedsverdi, og vi gjenkjenner Petersens ringstrukturer i kartbildet. Ringstrukturene følger en intern planstruktur i larvikitten som vi kaller mineralorientering eller kløv. Feltspatkornene er oftest orientert slik at krystallenes største overflate danner denne planstrukturen. Dette er den retningen larvikitten helst skal sages langs for å få maksimalt fargespill. Derfor må brytningen innrettes i stor grad etter planstrukturen. Men attraktive typer er ikke nok, bergarten må også være homogen og produserbar i store blokker. Det er flere geologiske fenomener som virker negativt på blokkvalitet og -størrelse, hvorav de viktigste er uønskete sprekker i berget som reduserer blokkstørrelse, bleking og annen misfarging som ødelegger fargespillet, samt pegmatitter og ganger som også reduserer utnyttelsesgrad. "Åpen Kløv" er en lokal betegnelse på et fenomen som finnes i terrengoverflaten i særlig lyse larvikittyper. Avlastning etter iserosjonen førte til små sprekkdannelser langs terrengoverflaten. Oftest sees disse som tynne og korte hvitfarget sprekker langs kløven. De kan forekomme opp til 15 meter under overflaten, og der hvor vi har "åpen kløv" må fjellet skrotes eller knuses til pukk.

På grunn av slike "feil" ligger utnyttelsesgraden for larvikitt på mellom 5 og 10 prosent. Derfor har bedriftene flere tiltak for å utnytte skrotstein. Større skrotsteiner selges som kystsikringsstein blant annet til Storbritannia, mens en del knuses ned til pukk.

Når vi kombinerer typekartet med alle forhold som trekker kvaliteten ned, sitter vi igjen med et mye mer avgrenset bilde av hvor drivverdige forekomster av de enkelte typene finnes. Dette har vi sammenstilt i kart som kan benyttes i fremtidig arealforvaltning. Her ligger utfordringen til storsamfunnet; klarer vi å ivareta mesteparten av disse områdene, la være å bygge ut annen industri og boliger på dem?

Litteratur

• Brøgger, W. 1890. Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der Südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite. Zeitschrift für Krystallographie und Mineralogie 16: I-XVIII + 1-235 (Allgemeiner Theil), + 1-663 (Specieller Theil).
• Børresen, A. K. og Heldal, T. 2009: Larvikitt: unik, vakker og eksklusiv. NGF
• Dahlgren, S., Corfu, F. & Heaman, L. 1998: Datering av plutoner og pegmatitter i Larvik pluton-kompleks, sydlige Oslo Graben, ved hjelp av U-Pb isotoper i zirkon og baddeleyitt. Norsk Bergverksmuseum Skrift nr. 14, Kongsberg mineralsymposium 1998, s 32-39.
• Dons, J. A. & Larsen, B. T. (eds.) 1978: The Oslo Paleorift. A review and guide to excursions. NGU 337, Bulletin 45
• Heldal, T., Kjølle, I., Beard, L., Tegner, C. & Lynum, R. 1999: Kartlegging av larvikitt mellom Sandefjord og Porsgrunn. NGU rapport 99.059, 68 s
• Kjølle, I., Heldal, T. & Gautneb, H. 2003: Forekomster av larvikitt - ressurskart. NGU report 2003.066, 9 s.
• Larsen, B. T. & Olaussen, S. 2005: The Oslo Region. A study in classical Palaeozoic geology. Field guide to NGF's Centennial field trip, May 26. ¿ 28.
• Oxaal, J. 1916: Norsk Granitt. NGU 76, 220 pp
• Petersen, J. S. 1978: Structure of the larvikite-lardalite complex, Oslo Region, Norway, and its evolution. Geologische Rundschau, Band 67, 330-342