Landskapsutvikling
Fundamentet til den berggrunn og storskala landskap som vi ser i dag ble lagt under den kaledonske fjellkjededannelsen som foregikk for drøyt 400 millioner år siden under den geologiske epoken paleozoikum. Den kaledonske fjellkjeden ble skjøvet opp og de typiske skyvedekkebergarterne ble dannet. Fordi de forskjellige bergartene har ulik motstandsdyktighet mot erosjon, kan vi i dag ofte se motstandsdyktige bergarter i de høyeste områdene og mindre motstandsdyktige i lavere terreng.
Neste viktige fase i landskapsutviklingen startet etter den kaledonske fjellkjededannelsen i den geologiske tidsepoken mesozoikum. Da begynte kontinentene å sprekke opp og drive vekk fra hverandre, og åpningen av Atlanterhavet startet. I løpet av denne perioden ble det dannet forkastningssoner, og disse 200 millioner år gamle sonene er fortsatt viktige i nåtidens norske landskap. Mange av de største fjordene og dalene i dagens Norge følger disse gamle forkastninger ettersom fjellet er svakest der og har lettest erodert. Klimaet var varmt og fuktig i mesozoikum, og tropiske sumpskoger dominerte landjordet. Under disse forhold ble grunnfjellet svært forvitret, noe som fortsatt kan sees i hvordan lavtliggende fjellknauser er formet.
Etter dette, i den kenozoiske tidsepoken for ca. 67 millioner år siden, ble klimaet mildere og elveerosjon dominerte landskapsprosessene med og fjellkjeden ble erodert ned til et kupert landskap. Mot slutten av kenozoikum, inn mot istidene i kvartærtiden for om lag 2.6 millioner år siden, forverret klimaet seg. Isbreer ble dannet og disse eroderte fjellene meget effektivt, og breelvene førte de breeroderte sedimenter ut på kontinentalsokkelen. Dette resulterte i at landjorden ble avlastet av fjelltyngden og Norges land hevet seg. Dette skjedde ofte langs de gamle mesozoiske forkastningene.
I kvartærtiden har isbreer og store innlandsiser dominert landskaputviklingen, og breisen har vært med på å erodere ut botner, dype daler og fjorder. Breis i bevegelse kan erodere svært mye fjell i løpet av kort geologisk tid. Dersom isbreen er fastfrosset i bakken, noe som ofte er tilfellet i høyereliggende terreng og i innlandet, vil isbreen eroderer svært lite. Dette betyr at kvartærtidens breer og innlandsiser har forsterket landskapskontrastene. Vi ser bratte fjell og fjorder der iserosjonen har vært effektiv, og slake vidder der breerosjonen har vært lite effektiv. I områder der det er mye løsmasser, har isen erodert lite og vært fastfrosset i bakken, mens der det er avsatt lite løsmasser, har isen erodert mye. Unntaket er der det finnes marine avsetninger.
Mange lavtliggende områder preges av tykke marine avsetninger. Disse er en effekt av isostatisk nedpressing av bakken under den tunge innlandsisen slik at kystnære landområder var under havnivået rett etter at isen trakk seg tilbake. (se landheving og havnivåendringar). Da ble finstoff fra den smeltende isen transportert ut av breelver og avsatt i havet. Landheving etter isavsmeltingen sørget for at disse marine sedimentene finnes over dagens havnivå. Noen ganger er disse marine avsetninger ustabile og kan renne ut som kvikkleirskred. (les om kvikkleireskred her) Store lavtliggende områder på Østlandet og i Trøndelag preges av slike marine avsetninger, og vi ser ofte gamle raviner og skredgroper i slike landskapsterreng.
