Landformer og løsmasser

Utbredelsen av løsmasser og landformer er nært knyttet til glasialhistorien i kvartær tid (siste ca. 2.6 millioner år) og spesielt til vår siste istid, weichsel (ca. 117 000 – 11 700 år siden). Isbreenes erosjon under siste og tidligere istider har gravd ut daler, formet unike landskapselementer og avsatt enorme mengder materiale. Disse sporene og avsetningene tolker vi for å danne et bilde av vår yngste geologiske historie og for å forstå prosessene som har bidratt til landskapsutviklingen.    

Kunnskap om og oversikt over landets løsmasser er også viktig sett fra et samfunnsmessig perspektiv. En grundig kartlegging gir for eksempel en oversikt over hvilke typer råmateriale og naturressurser vi har tilgjengelig, i tillegg til vurdering av tema som byggegrunn, avfallslagring, ressursbehov, anleggsvirksomhet, potensielle naturfarer, grunnvannsforekomster m.m.

Isbreene eroderte, formet og avsatte

Løsmassene kartlegges etter hvilken prosess som har vært dominerende under dannelsen. I Norge er de fleste jordartene direkte eller indirekte knyttet til innlandsisens framferd, for eksempel i form av morene- eller breelvmateriale, eller i form av sedimenter som ble spylt ut fra breene og helt ut i havet. Avsetninger som er mer uavhengig av glasiasjonene, er for eksempel blokkhav, skredmasser og elve- og strandavsetninger. Også disse er ofte indirekte påvirket av hva som ble etterlatt gjennom istidene.  

Landformer og terrengelementer

Størrelse, dannelsestid og -måte på landformer varierer enormt. De kan være dannet rent episodisk, som for eksempel ved skredhendelser eller isskuring, eller kumulativt over flere istider og mellomistider, som fjorder, daler og alpine landskap. Terrengformene kan være dannet ved erosjon og modifisering av berggrunn eller sedimenter i det opprinnelige landskapet, eller ved avsetting av løsmasseformer.

Landformer dannes av en rekke geologiske prosesser. Innlandsisen står bak mange av dem, som langstrakte drumliner av morenemateriale avsatt under isen. Oftere kan imidlertid terrengformer kobles til breelvene som har avsatt og erodert i materiale under, ved siden av og foran breene, som for eksempel eskere og spylerenner. Der breelvene møter vann, enten innsjøer eller havet, dannes det store deltaer eller subakvatiske vifteavsetninger.

Marine prosesser har vasket, sortert og omdistribuert materiale helt siden iskanten trakk seg tilbake mot innlandet. Dette har dannet en rekke landformer i terrenget i forbindelse med hevingen av landet, blant annet voller av strandmateriale som er blitt kastet langt opp på land av kraftige stormbølger. Landhevingen har også blottlagt tidligere fjordbunn, hvor skredprosesser har dannet skår i terrenget i form av leirskred. Det finnes også mange andre prosesser som danner terrengformer. Mangfoldet av geologiske prosesser, og interaksjonen mellom disse, er reflektert i et enda større mangfold av landformer, noe som bidrar inn i vår forståelse av det geologiske puslespillet.