Kvikkleireskred
Kvikkleire kan utvikles i leire som opprinnelig er avsatt i sjøen (marin leire), men som på grunn av landhevning etter istiden nå finnes flere steder over havnivå. Leira stammer opprinnelig fra enorme mengder av slam som smeltevannet fra breer førte med seg ut i hav og fjord. Marin leire er følgelig en viktig del av løsmassetypen ‘hav- og fjordavsetning’. Marin grense (MG) er det høyeste nivået som havet hadde etter istiden en gitt plass og varierer i det norske landskapet. Hav- og fjordavsetninger, og dermed også kvikkleire, forekommer kun lavere enn dette nivået.
Marin leire på land har størst utbredelse i Trøndelag og på Østlandet, men er også vanlig i mange mindre områder innen det kompliserte norske dal- og fjordlandskap, som for eksempel i Nord-Norge, og på Vestlandet og Sørlandet. Les mer om landheving, havnivåendringer og marin grense. Tilsvarende forekomster av leire og kvikkleire er alminnelig kjent i deler av Canada og Sverige.
Hva er årsakene til kvikkleire og kvikkleireskred?
Grunnvannsgjennomstrømning har over tid vasket ut elektrisk ladede partikler fra leiras porevann. Disse partiklene var med på å stabilisere den løse kornstrukturen, og utvaskingen gjør derfor leira ‘kvikk’. Kvikkleire finnes i lommer og lag i den marine leira.
Mange steder er leire ikke utvasket og er derfor stabil. Tørrskorpeleire er leire som ligger nær jordoverflaten og som gjennom forvitring, uttørking og oppsprekking har endret sine egenskaper og er blitt fast. Tørrskorpeleira er ofte mer brun enn den mer grå eller blå leira under.
Kvikkleire kan også forekomme i fjordbunnen og noen kvikkleirelommer kan strekke seg fra land og ut i sjøen. Derfor kan skred som starter i sjøen forplante seg inn på land.
Før moderne tid var elveerosjon en av det vanligste årsakene til kvikkleireskred. Spor etter gamle kvikkleireskred er da også alminnelige i områder under marin grense og slike skredhendelser har vært og er en naturlig del av landskapsutviklingen. I nyere tid er menneskelig påvirkning som byggearbeid en av de vanligste årsakene til utløsning av kvikkleireskred.
Et kvikkleireskred kan utvikle seg på ulike måter avhengig av terreng, kvikkleires beliggenhet i bakken, og relasjon til andre avsetninger eller fjellgrunnen. De flytende massene kan også ha ødeleggende virkning utenfor selve skredområdet. F.eks. ved oppdemming av bekker/elver. Mindre kvikkleireskred forekommer stort sett hvert år i Norge, mens større kvikkleireskred ikke skjer like ofte.
Store nedbørsmengder kan i hovedsak være utløsende for jord- og flomskred. For leire, som er veldig tett, vil økt nedbørsmengde ha en mer indirekte påvirking på stabiliteten ved at bekker og elver får større erosjonsevne. Dermed kan leirskråningen eroderes og føre til "punktering" av kvikkleirelag, med skred til følge.
Kartlegging reduserer risikoen
Samfunnet kan tilpasse seg risikoen for kvikkleireskred gjennom riktig arealbruk og sikring. En viktig forutsetning for dette er en god oversikt over marin grense samt utbredelsen av hav- og fjordavsetninger i det norske landskapet.
NGU er den sentrale, statlige institusjonen for kartlegging og forvaltning av løsmassedata i Norge. NGUs arbeid med kartlegging av løsmasser under marin grense er delvis finansiert av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Kartapplikasjonen «Løsmasser og marin grense» på NGUs nettside er grunnlagsdata som har flere bruksområder i samfunnet. Blant annet brukes de som basis for den nasjonale kvikkleirekartleggingen ledet av NVE og i ulike typer planarbeid.
I kartapplikasjonen kan du under "Temakart" velge å skru på Marin grense (MG) og Mulighet for marin leire (MML).
Det finnes også en genrell informasjon om kvartærgeologisk kart (Løsmassekart).
Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG) inneholder informasjon om geotekniske boredata og andre grunnundersøkelser fra hele Norge. Tjenesten sikrer gjenbruk av data og kan blant annet markere boringer som indikerer kvikkleire, dersom dataeier (den som bestilte grunnundersøkelsene) har levert informasjon om dette til databasen. Les mer om hvordan NADAG fungerer.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er den nasjonale skredetaten. NVE har det overordnede ansvaret for statlige forvaltningsoppgaver innen forebygging av flomskader og skredulykker. Dette inkluderer kvikkleireskred. På NVEs nettside kan du lese mer om kvikkleireskred med informasjon om faresoner, veiledere for bygging i områder med kvikkleire og mye mer. Fare- og risikosoner for store kvikkleireskred og relaterte tema er tilgjengelige fra NVE karttjenester. NVEs karttjeneste viser også data fra andre aktører, for eksempel Statens vegvesen og NGU.
Kjente skredhendelser
Noen av de mest kjente kvikkleireskredene i Norge er Verdalsraset i 1893 der 116 mennesker omkom, og Rissaraset i 1973 der en person omkom.
Rissaraset ble filmet og filmen gikk verden rundt. Videoen ligger på YouTube. Forekomster av leire og kvikkleire er også allment kjent i deler av Canada og Sverige.
I 2020 gikk det et kvikkleireskred på Kråknes i Alta, som er omtalt av Altaposten, hvor det finnes en video av skredet.
Strandsoneproblematikk
NGU har utviklet og utført geologisk kartlegging i sjøen langs strandsonen i utvalgte områder. Slik kartlegging bidrar til å få bedre oversikt over de undersjøiske forholdene som ofte bærer spor etter skred og andre undersjøiske prosesser.
Geofysikk og kvikkleire
NGU har utviklet og brukt geofysikk innen kartlegging av kvikkleire i mange år. Her er resistivitetsmålinger den sentrale geofysiske metoden og den måler hvor godt leira leder strøm. Saltholdig, marin leire leder strøm godt og har derfor lav resistivitet (elektrisk motstand). Ledningsevnen blir litt dårligere når saltet blir vaskes ut, så utvasket leire og kvikkleire har litt høyere resistivitet. Metoden kan indikere, men ikke påvise kvikkleire.