Kvartsskifer
Når en sandstein blir omdannet dypt nede i jordskorpa, utvikles over tid sjikt av glimmer i den ellers kvarts-feltspatrike bergarten. Skiferplater kan spaltes langs disse sjiktene. Dess mer presset bergarten har blitt under fjellkjededannelser, dess tynnere plater og lavere porøsitet.
Kvartsskifer er hard og slitesterk, og derfor er den særdeles godt egnet som gulv i trafikkerte områder, slik som jernbanestasjoner. Tyntspaltende kvartsskifer er det mest holdbare materialet vi kjenner til for taktekking.
Kvartsskifer har vært benyttet som naturstein i Norge i meget lang tid. Det eldste skifergulvet vi kjenner til er fra 1000-tallet, på Munkholmen utenfor Trondheim. På 1800-tallet ble det en sterk økning i bruk og produksjon, og skiferforekomster over hele landet ble tatt i bruk. I dag er det regulær skiferproduksjon i 5 av forekomstene, mens flere andre produserer murestein.
Altaskifer er kjent for å være svært holdbar og meget godt egnet til taktekking. 150 års drift har etterlatt rundt 1100 skiferbrudd sør for Alta. Rundt et titalls produserer skifer i dag. Altaskiferen er "godt smidd" av geologiske prosesser, slik at selv tynne plater har meget høy styrke og lav porøsitet. Det er rike forekomster i området som bør holde i hundrevis av år.
Oppdalskiferen er annerledes; mer porøs og større avstand mellom glimmersjiktene, slik at platetykkelsen blir større enn for Altaskifer. Oppdalskifer benyttes derfor ikke særlig til taktekking, men desto mer til heller, flis og plater. Den kan med letthet risses og knekkes til rette kanter, og forblendingsstein med knekket kant er et viktig produkt.
Også i lignende skiferforekomster i Lierne, Snåsa og Voss er det produksjon, om enn i mindre skala. Det finnes en rekke forekomster i Norge som kan bli mer aktuell for produksjon i framtiden.
Eksterne lenker:
