Konflikter ved uttak av grus og pukk

Foto: Svelviksand AS

Produkter basert på sand, grus og pukk ser vi på som en selvfølge og bruker daglig. I offentlige bygninger, i hjemmene, på veger, idrettsanlegg, parker og ellers hvor vi bor og ferdes brukes disse massene for å lette hverdagen for alle.

I gjennomsnitt brukes 11,5 tonn per nordmann hvert år til slike formål.

Det er derfor en stor utfordring for myndighetene å legge til rette for fortsatt tilgang til disse byggeråstoffene samtidig som hensynet til natur og nærmiljø ivaretas. En viktig ting som glemmes er at etablerte uttaksområder stadig utvides.

Buffersone

Tilsvarende må man ved etablering av nye uttaksområder for grus og pukk ta hensyn til annen allerede igangsatt aktivitet i området.

Grus og pukk er relativt billige byggeråstoffer, men høy egenvekt. Sandtak fører ofte til plager med støy, støv og tungtrafikk for naboene, samtidig som store arealer blir båndlagt. Lange transporter gir økte byggekostnader, større trafikkbelastning på vegene og økt forurensing.

Nærmest mulig

Derfor har det stor betydning at massebehovet dekkes fra forekomster nærmest  mulig forbrukstedene. Av den grunn må de viktigste og best anvendbare forekomstene sikres som framtidige uttaksområder snarest mulig, og begrensninger legges på bruken av områdene nær opp til disse for å hindre framtidige konfliktsituasjoner.