Israndavsetninger
Israndavsetninger danner ofte rygger på havbunnen, der strøm og bølger har vasket bort finmateriale slik at bunnen består av grovkornete sedimenter. Ved avslutningen av siste istid var det en rekke opphold og små framrykk under isens tilbaketrekning, og det ble avsatt større og mindre israndavsetninger i fjordene og langs kysten. Israndavsetninger inkluderer både endemorener, sidemorener og breelvavsetninger. Morene inneholder vanligvis en dårlig sortert blanding av leir, silt, sand og grus, mens breelvavsetninger, dannet av elver med utløp ved iskanten i fjordene, består av godt sortert sand og grus.
På grunn av landhevingen etter siste istid er flere av israndavsetningene nå tørt land, mens andre opptrer på grunnere vann enn da de ble dannet. Dette har ført til økende utvasking av bølger og strøm, med dannelse av rullestein i strandsonen og avsetning av finmateriale på dypere vann. På dypt vann i fjordene er mange israndavsetninger dekket av finmateriale avsatt etter siste istid.
Kartlegging viser at israndavsetninger finnes i mange fjorder. De største ble dannet i tidsperioden Yngre Dryas for rundt 12 000 år siden, og avsetningene kan følges mer eller mindre kontinuerlig rundt hele kysten. I denne perioden ble blant annet Raet dannet, og Tautraryggen i Trondheimsfjorden ble avsatt. Tautraryggen er fredet på grunn av rike forekomster av korallrev, som vokser der på grunn av det spesielle geologiske underlaget og havstrømmene. Den undersjøiske fortsettelsen av Raet finnes blant anna ved Jomfruland (Telemark) og Tromlingene (Aust-Agder). Store israndavsetninger finnes også ved Lista (Vest-Agder), Jæren (Rogaland), Ytre Hardangerfjorden (Hordaland), øyene nord for Ålesund (Møre og Romsdal), og flere steder i Nordland.
Det biologiske mangfoldet på israndavsetningene er stort sett dårlig kartlagt. Substratet skiller seg fra omgivelsene. Dette resulterer i variasjon i flora og fauna i forhold til omkringliggende områder.
