Grunnvann i byen

I naturlige omgivelser infiltrerer regnvann ned i bakken og mater grunnvannet, men i urbane strøk er store deler av overflaten dekket med asfalt og andre tette materialer. Store regnskyll i slike områder treffer dermed ikke jord eller gress, men for eksempel parkeringsplasser uten mulighet for infiltrasjon. Istedenfor blir vannet ofte ført til avløpssystemet, noe som medfører ulike problemer.

Når det regner mye på kort tid kan avløpssystemet bli overbelastet, slik at vannet oversvømmer veger og lager skade på bygninger. Det kan virke paradoksalt, men mens det er for mye vann over bakken er det ofte for lite vann i undergrunnen. For lite vann i undergrunnen er et usynlig problem som over tid kan medføre minst like store skade som flom. Et stabilt høyt grunnvannsnivå er ofte avgjørende for grunnens stabilitet (lenke til setningsskader-temasiden) og for bevaring av arkeologisk verdifullt materiale.

Lokal overvannshåndtering er en felles løsning for å redusere både flom- og setningsskader. Ved å fjerne tette overflater og lage lokale infiltrasjonsløsninger der grunnforholdene egner seg, ledes regnvann ned i undergrunnen. Dette fjerner overvann effektivt fra gatene, avlaster avløpssystemet, effektiviserer vannrensing og etterfyller grunnvann i det urbane miljøet.

Regn fanges opp med lokale overvannshåndteringstiltak som for eksempel regnbed, grønne bassenger (eng.: swales) eller grønne tak. Et regnbed kan ligne på en vanlig hage, men skjult under bakken befinner det seg et anlegg av filtermedium og drenslag som er laget for å samle, fordrøye, rense og eventuelt infiltrere vann fra omliggende, tette overflater. Slike anlegg kan ta imot mye vann og reduserer dermed flomtoppen ved å forsinke vannet. Trygge flomveier sikres med avløp til overvannsnettet.