Granitt

En "ekte" granitt består av to typer feltspat (plagioklas og kalifeltspat) og minst 20% kvarts. Som regel er det også noen andre mineraler, slik som biotitt og muskovitt. Granitter er lyse bergarter, som regel grålig, rosa eller rød. De kan være finkornet, grovkornet eller porfyrittisk (store feltpatkrystaller i en mer finkornet grunnmasse). På grunn av kvartsinnholdet er de harde, holdbare og krevende å slipe og polere. Men granitt er en sprø bergart. Derfor er den lett å splitte langs nesten usynlige planretninger i steinen (kløv).

I dag produseres granitt til naturstein i Iddefjorden i Østfold og i Røyken i Hurum (drammensgranitt). Men historisk har det vært granittproduksjon en rekke steder; Fjære ved Grimstad (rød granitt), Eidfjord i Hardanger (grålig og grønn granitt) og særlig i Iddefjorden og Fredrikstad, der det finnes hundrevis av gamle steinbrudd. Vi har mange granittforekomster i Norge, men konkurranseforholdene i verden gjør at det er vanskelig å få slik produksjon til å bli økonomisk lønnsom.

Iddefjordgranitt

Iddefjordsgranitten  kalles den del som utgjør den nordlige forlengelsen av den svenske Bohus-granitten som strekker seg fra Lysekil i sør til Råde i nord. Granitten er udeformert og ble dannet for ca. 900 millioner år siden. Sammensetningen av granitten varierer fra dioritt til granitt og den består av en rekke forskjellige undertyper.

Iddefjordsgranitten. er kartlagt og beskrevet av Pedersen & Maaløe (1990). De delte Iddefjordsgranitten inn i 13 forskjellige enheter, basert på forskjeller i mineralogi, interne strukturer og relativ aldersrekkefølge. Den eldste delen av Iddefjordsgranitten er Isegranitten som utgjør granittens nordøstligste del i området rundt Isesjøen. Den yngste er Hoggetgranitten, som ligger på den sydlige del av Kirkøy. Innenfor alle deler av Iddefjordsgranitten har det vært natursteinsbrudd, men naturlig nok  er de fleste bruddene lokalisert  nær sjøen.

Natursteinsproduksjon fra Iddefjordsgranitten startet i 1840-årene men skjøt fart i 1860-årene. Fra starten av var produksjonen i Iddefjorden viktigst. I dette området finnes den største tetthet av brudd og disse var lokalisert slik at det var hensiktsmessig å samordne blokktransport og utskipning.

Spesielt ved Hov og Liholt var produksjonen stor. Ved Liholt var det anlagt en trallebane som transporterte produktene ned til kai. Stein til Vigelandsanleggene ble tatt ut ved Hov. Monolitten ble tatt ut i 1927 og plassert i sin nåværende posisjon i 1943. I dag er all drift på Hov og Liholt nedlagt og de gamle bruddene tildels gjengrodd.

I Fredrikstadområdet ligger bruddene noe mer spredt en ved Iddefjorden, men den største ansamlingen av brudd finnes på Hvalerøyene og på Torsøhalvøya 6 km sydøst for Fredrikstad by. Ved Hogget på den sydlige del av Kirkøy er det et spesielt stort bruddområde like i sjøkanten. Dette var i drift rundt 1900 og drev utelukkende med gatesteinsproduksjon. Produksjonen av blokkstein og gatestein avtok  gradvis utover 1950- og 60-tallet. I dag er det kun to brudd i produksjon, på Skriverøya og ved Brekke, begge ved Iddefjorden.

På grunn av svært mye hyttebebyggelse vil det  være vanskelig å kunne finne egnete områder  for anlegging av nye, større brudd på Hvalerøyene. I Iddefjordområdet er imidlertid mulighetene større.

I 1999 gjorde NGU en kartlegging og klassifikasjon av  granittvariantene rundt Iddefjorden, og i 2005 ble bruddene på Hvaler og i Fredrikstadområdet befart og beskrevet.

Drammensgranitt

Historisk sett har drammensgranitten vært en av de viktigste natursteinsprovinser i landet (Oxaal 1916), mens produksjonen i dag er ganske beskjeden. De viktigste historiske bruddområdene var Hyggen, Røyken, Svelvik og Nedre Eiker (Solbergelva), hvorav driften ved Hyggen var av særlig stor betydning.

I Nedre Eiker og i Svelvikområdet er de fleste gamle bruddene for lengst blitt en del av boligområder og det er vanskelig å kunne besøke dem i dag. Det gjelder også Gleinåsen, som var kjent for særdeles massivt og sprekkefritt fjell. I dag drives det Drammensgranitt kun ved Høgåsen (Ovnerud) i Røyken. Steinbruddet er ca. 300 m. langt og 150 m. bredt, og det finnes begrensete muligheter til å utvide driften mot sydøst. NGUs database over mineralressursforekomster har oppdatert informasjon om beliggenhet og størrelse for de fleste av disse forekomstene.

Produksjonen hadde sin topp-periode i årene 1900-1914. Like før og etter 2. verdenskrig foregikk produksjonen i hovedsak i Hyggenområdet før den ble nedlagt på 1960-tallet. Av produktene som ble framstilt var kai-, dokk- og bygningsstein de viktigste, men det ble også produsert gatestein og gravsteiner. Drammensgranitten er rødlig på farge, og forholdsvis grovkornet og kvartsrik.

Dette gjorde den spesielt egnet til framstilling av spesialprodukter slik som cellulose-slipestein og syreheller. Syrehellene var et unikt spesialprodukt som drammensgranitten var spesielt egnet til, dvs. blokkstein til bygging av syretårn for salpetersyreproduksjon som ledd i framstilling av kunstgjødsel. Det var viktig at steinen var spesielt motstandsdyktig mot syreangrep over lang tid. Ved de gamle Rjukan frabrikker (Rjukan I og II) var det i sin tid 72 syretårn - hvert er ca. 20 meter høyt og bygget av 200 syresteiner pluss steiner til bunn og lokk (total 200m3 stein per tårn). Syreheller ble også eksportert over hele Europa. I dag er bare ett av disse unike tårnene bevart.

Den vanligste varianten er en grovkornet granitt (3-5mm kornstørrelse) som inneholder mindre enn 3-5 % oligoklas-feltspat sammen med kvarts (30-35 %) og perthittisk feltspat (60-65%). Oligoklas-krystallene er ofte bleket, i mikroskop sees også at rødt jernoksyd (hematitt) er utfelt langs korngrensene og i sprekker i den blekete feltspaten. Det er dette som gir drammens­granitten sitt hvit-flekkete mønster i en rødlig grunnmasse. Andre varianter inkluderer grovkornet porfyrisk granitt med 8-15mm store krystaller av feltspat, rapakivi-granitt med 5-15mm, sonerte feltspatkrystaller med perthitisk kjerne og albittisk randsone, samt finkornete typer. I natursteinssammenheng er det bare de grovkornete og middelskornete variantene av granitten som er og har vært interessante for produksjon.

Drammensområdet (inklusive Hurum, Røyken og Svelvik) er områder der det er mye press på arealer og følgelig vanskelig å etablere ny granittdrift. Lengre sør finnes det flere forekomster som kan være av interesse.

Rødbykollen, langs skogsbilveien mellom Klokkarstua og Tofte, like øst for Rødbyvannet. Allerede i 1996 ble området beskrevet som interessant. Rødbykollen må sies å være blant de mest massive granittpartier som finnes i området. 
Områder ved Auke, noen km sør for Svelvik, har potensial for nye brudd og det er flere skogsbilveier i området som gjør adkomsten brukbar. Langs hele åssiden fra Auke og nordover mot Knem har granitten brukbar massivitet.

Litteratur

• Oxaal, John , 1916 Norsk granit. Norges geologiske undersøkelse  No.76; 220 sider
• NGU-rapport; No.99.061
• NGU-rapport; No.96.047