Glasiasjoner og havnivå
Ved å studere iskjerner fra innlandsisen på Grønland, kan vi finne ut hvordan det globale isvolumet og havnivået har variert de siste 130 000 år. Dette gjøres ved å måle oksygenisotopene i luftbobler i isen. Ved fordampning av vann (H2O) fra havene, vil vannmolekyler med det lette oksygenisotopet (O16) fordampes lettere enn det tunge oksygenisotopet (O18), og dermed anrikes i snø som faller ned og danner is på breene. Som en følge av dette, anrikes samtidig havet på det tunge oksygenisotopet. Forholdet mellom disse to oksygenisotopene vil derfor variere, avhengig av hvor mye av de globale vannmassene som er bundet opp i breis. På samme måte kan man beregne isvolum og havnivå enda lenger tilbake i tid, ved å måle oksygenisotoper fra mikrofossiler som finnes i sedimentene på de største havdypene der temperaturforholdene har vært tilnærmet konstant.
Ut fra iskjernedataene fra Grønland ser vi at de siste 130 000 år kan karakteriseres ved store variasjoner i klima og globalt isvolum. Temperatursvingninger har vært i størrelsesorden 5-10 °C på den nordlige halvkule. Sist gang det var et klima tilnærmet likt eller bedre enn dagens, var under forrige mellomistid for rundt 125 000 år siden. Da sto havnivået 4-6 m høyere enn i dag, fordi det var mindre is på land enn i dag. Siste istid er perioden fra da forrige mellomistid opphørte for omtrent 117 000 år siden til dagens mellomistid som startet for 11 700 år siden. Under siste istids maksimum, for ca. 20 000 år siden, var havet omtrent 120 m lavere enn i dag. Store deler av landmassene på den nordlige halvkulen var på denne tiden dekket av et tykt isdekke.
Også siste istid karakteriserer av klimavekslinger med store variasjoner i globalt isvolum. Iskjerner fra Grønland viser at var hyppige vekslinger mellom varme faser og kalde faser. De varme fasene ble alle innledet med kraftig temperaturstigning etter mer langsomme avkjølingsfaser. Da avkjølingsfasene kulminerte ble mengder med isfjell transportert ut i Nord-Atlanteren.
