Berit Husteli

Forsker
Telefon: 73904243

Rolv Magne Dahl

Forsker
Telefon: 73904308

På tur opp Helgelandstrappa


Forsker Berit Husteli på veg opp Helgelandstrappa, med Mosjøen i bakgrunnen.

I 2017 fikk NGU en hyggelig telefon. Det var Bjørnar Nyland som ringte, initiativtager og ildsjel til prosjektet Helgelandstrappa i Vefsn kommune. Trappa, som er under bygging, går rett opp på det karakteristiske Øyfjellet fra industribyen Mosjøen. Bjørnar hadde hørt at vi jobbet med å formidle geologisk historie sammen med Nordland fylkeskommune, og lurte på om vi kunne bidra med informasjon ved Helgelandstrappa. Vi elsket den luftige ideen! Derfor satte vi oss i bilen en dag i juni med kurs nordover på E6. På forhånd hadde vi satt oss inn i prosjektet, og sett på kart og litteratur om geologien i området. Det skulle bli spennende å møte menneskene bak, og ta pulsen på byen og mosjøværingene.

Vefsn kommune ligger i Nordland fylke, og Mosjøen er den eldste byen på Helgeland (grunnlagt i 1875). Fiske, treindustri, tekstilindustri og senere aluminiumsverk har satt sitt preg på byen. Helt fra slutten av 1800-tallet har Foreningen til Mosjøens forskjønnelse vært med på å mobilisere lokalt engasjement for å utvikle byen. Alt arbeid som legges ned fra foreningens side er ren dugnad. Blant annet har de vært ansvarlige for å etablere Byparken, jobbet for å bevare den historiske Sjøgata og drevet med storstilt treplanting. I tillegg har de sørget for tursti til den historiske plassen Marsøra. I 2003 ble det blåst nytt liv i foreningen som nå satte seg mål om å gjenreise det lokale engasjementet. Helgelandstrappa er et resultat av dette. 

Mosjøen ligger innerst i Vefsnfjorden, omkranset av høye fjell. Kvartærgeologisk er området preget av marine avsetninger, noe fluvialt og noe skred. Elvene Vefsna og Skjerva renner ut ved Mosjøen. Under de kvartære avsetningene preges berggrunnen av bergarter i det såkalte Helgelandsdekket. En av bergartene er kalkspatmarmor, som man kan tenke seg at også ligger dypere inne i Øyfjellet, blant annet på grunn av kalksteinsgrotta Øyfjellgrotta, med undersjøisk elv, foss - og det hele - på vei opp på Øyfjellet (via en annen rute lenger øst). Grønnskifer, grønnstein og amfibolitt, stedvis med lag fyllitt og glimmerskifer finner man i østlige flanker av byen, og i øst kan man se mye gabbro og amfibolitt. Fjorder, sprekker, elver og skar følger to hovedretninger; strøkretningen til bergartene og hovedsprekkeretningen som går vinkelrett på strøkretningen.

Helgeland har som store deler av kyst-Norge ustabilt vær, så vi var ganske spent på hva som ventet oss. Vi ville jo svært gjerne få med oss den spektakulære utsikten som vi hadde lest om, hvor du kan se både de Syv Søstre, Storfinnkneet (Finneknefjellan) og Okstindan fra toppen av Øyfjellet. Da vi ankom Mosjøen om ettermiddagen var det sol, men værmeldingen var dyster. Det var meldt regn så og si hele neste dag og mot kvelden. Vi spiste en god middag på en av byens historiske steder. Servitøren spurte om hva som brakte oss til Mosjøen. Var vi kanskje på gjennomreise? Men nei, vi meddelte at Mosjøen var målet, og at vi kom hit for å gå Helgelandstrappa. Da ble hun engasjert, og anbefalte oss å gå opp i kveld. "Været skal fortsatt holde noen timer!", opplyste hun. Da takket vi nei til dessert, og tok på oss fjellskoene. Vi glemte til og med å fylle vannflasken i farten.

Øyfjellet ligger sørvest for Mosjøen sentrum, med stupbratte fjellsider rett til værs. Det sperrer effektivt for ettermiddagssola som ellers sikkert kunne ha lyst opp bebyggelsen, så vi antar at byens befolkning ikke alltid har hatt så varme følelser for dette fjellet. Ruta starter nesten rett ved brua som krysser Vefsna fra Mosjøen sentrum, går via Trongskaret, før den skrår vestover mot Øyfjellets høyeste topp, Stortuva. Øyfjellvarden blir den også kalt. Det er en stigning på 818 meter.

Mens vi kortpustet stabbet oss oppover den lekre steintrappa, omsorgsfullt bygget med store stykker kortreist glimmerskifer og gneis av sherpaer fra Nepal, tok vi oss kunstpauser med fotografering, og diskuterte den lokale geologien. Sola skinner, og alt ser vakkert ut. Vi ser deltaflaten Mosjøen er bygget på, vi skimter et ravinelandskap i det fjerne, og flere terrasserte flater som vitner om et tidligere havnivå. Vi ser Trongskarets stupbratte og glatte sørøstside, med slickensides som ikke etterlater noen tvil om at opphavet til dette «skaret over alle skar» er en forkasting. Litt synd at vi ikke fikk til å klatre opp for å kjenne på, og måle retningen på disse. De øverste trinnene ligger nedlagt i sand. Så rart at det ligger sand med cirka medium til fin kornstørrelse helt her oppe. Noen steder ligger den med stående lagning intakt. Det er jo ikke mulig å danne lagning stående? Kanskje har vi her å gjøre med forvitringsrester fra jordas mellomtid? Det er ikke uvanlig i forkastninger og sprekkesoner.

Rolv Magne Dahl skuer ut over Mosjøen fra Helgelandstrappa.

Idet trappa tar slutt og vi skrår oppover den smale stien kommer skyene. Vi synes det er topp ettersom fotolyset blir fantastisk, og gleder oss nå enda mer til utsikten. Det blir brattere, og vi fyller takknemlig opp vannflaskene i en liten foss. Nå ser vi elementer av det som litt lenger nord danner Mosjøen Via Ferrata (Utrykket kommer fra italiensk, og kan oversettes til klatresti eller jernsti på norsk.) Konseptet går ut på å tilrettelegge for klatring med faste sikringer som stålvaiere, bøyler, broer og stiger. Formålet er å gjøre en spektakulær klatrerute tilgjengelig for flere enn de som er habile klatrere, senke risiko og behovet for eget avansert klatreutstyr. Man kan leie det lille som trengs av utstyr, og trenger bare normalt god førlighet. (Nerver av stål følger dessverre ikke med). På veien opp møter vi tre traverser med vaiere og bøyler som er relativt overkommelige uten ekstra utstyr. Jammen var det godt med noe stødig å holde seg fast i. Etter disse blir løypa merkbart slakere, og mye mindre krevende. Vi føler oss ganske så lure som valgte å gå turen i dag, heller enn i morgen.  Samtidig passerer flere Mosjøværinger oss i lett jogg. Da begynner det å regne så smått.

Bergarten på Øyfjellet er i hovedsak glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein, (amfibolitt) med innslag av Kvartsdioritt, tonalitt og enda mindre forekomster av trondhjemitt, grønnstein og amfibolitt ifølge NGUs kart. Vi ser mest glimmergneis, glimmerskifer og tonalitt, men vi må innrømme at etterhvert som regnværet tiltar, studerer vi ikke berget like nøye lenger. Vi tenker at vi må komme oss opp nå som det er så kort vei igjen. Også tar vi med oss fire-fem prøver av tonalitten som Gurli Meyer hjemme på NGU var interessert i å datere. Vi vil nemlig gjerne lære oss mer om dette skyvedekkekomplekset, Helgelandsdekket, som Øyfjellet er en del av. Mellom 500-400 millioner før nå støtte ur-Amerika og ur-Nord Europa hardt sammen og kreftene bøyde, forflyttet og stablet rester av havbunn, kyst og kontinent oppå hverandre. Resultatet ble en lang og høy fjellkjede, høyere enn dagens Himalaya, helt fra England til Svalbard. Helgelandsdekket er blant de dekkene som er skjøvet lengst og er spesielt komplisert, så det er fint dersom tonalittene kan gi oss noen nye holdepunkter.

Når vi ankommer toppen øser regnet ned. Vi har ingen utsikt, så vi skriver oss inn i turboka, tar noen raske bilder og starter vi på turen ned. Vi passerer stadig lettkledde, unge og glade mosjøværinger på vei opp, mens vi er på vei nedover. Jeg blir ganske imponert - at de er ute på fjelltur i dette været! Rolv sier at de nok nesten er nødt til å trosse været, ellers kommer de seg sjelden på tur. Regnet gjør fjellet og særlig jorda rundt glatt, så jeg har noen knall og fall. Best å ta det rolig og gå forsiktig. Vi ønsket å finne «pyseveien» som går utenom de bratte partiene, men det klarte vi ikke. Heldigvis er vaiere og bøyler like fine å bruke på veien ned. Omsider nede ved trappa er det ganske greit å gå, bortsett fra det partiet som fortsatt mangler, der er det fortsatt steinrøys. Beina er litt stive, men vi er jammen takknemlig for å få gå i en trapp. Da er det mindre sjans for at vi snubler i de våte og slengete fjellbuksene våre! Klokka ti er vi omsider nede, og vi rekker kveldsmaten på hotellet med et nødskrik.  Den inntas med våte klær.

Turen opp Øyfjellet via Helgelandstrappa.

Neste dag tar vi det rolig, skriver litt og kjører rundt for å sjekke ut lokalitetene vi har sett fra oven dagen før. Vi har avtalt et møte med Bjørnar Nyland og kommunen i tretida som ikke er mulig å framskynde. Avisa Helgelendingen ville også ha en prat. Møtet er inspirerende og kommunens representant kan overraskende mye om geologi. De er like engasjerte som forventet, men også jordnære. Kommunen og Helgelandstrappa vurderer nå hvilken målgruppe de skal satse på i formidlingen av geologien rundt Helgelandstrappa. Vi kunne uansett meddele at NGU gjerne bidrar til et samarbeid om geologisk formidling!

Ikke lenge etter sankthans kommer sherpaene tilbake og fortsetter der de de slapp i fjor. Da blir de nok glade for kjærlighetshilsninger som er risset inn i steinen. Sherpaene er innleid av Stibyggjaren AS fordi de er så dyktige til å bygge naturlige anlegg av stein. De bruker ikke noe sement eller maskiner, bare sin egen rå styrke og finurlige teknikker. Trappa blir til, litt etter litt, ettersom det er penger på konto. Dessuten er det mulig å kjøpe seg inn i trappa, 1000 kr per trinn. ​

I retrospekt av reisen vår er vi litt rørt. Ikke bare er prosjektet Helgelandstrappa storslått, og turen opp Øyfjellet, geologien og utsikten fantastisk. Byens ungdom er utrolig sporty og løper opp og ned fjellet om kveldene, til tross for regnvær. Folk er opptatt av Øyfjellet. Om ikke de går der flere ganger i uka, så har de i alle fall planer om å gå der i løpet av sommeren. Flere har nye luftige visjoner, som blant annet gondolbane, zip-line og belysning. Vi gleder oss til å være en liten del av dette!