På fossiljakt i … Trøndelag?

- Du vil ikke bli med meg på fossiljakt da?

Direktøren ved Norges geologiske undersøkelse, Morten Smelror, har tatt turen inn på kontoret mitt en regnfull junidag og stiller spørsmålet. - Jo, veldig gjerne, svarer jeg, lettere forbløffet. Jeg er sommervikar på kommunikasjonslaget, og har ikke en døyt peiling på geologi utover det jeg har lært gjennom jobben de siste ukene som journalist og skribent ved NGU. Men jeg synes fagfeltet er spennende, og er generelt nysgjerrig av meg. Ord som fossiljakt vekker øyeblikkelig en barnslig nysgjerrighet i meg.

- Men jeg vet ikke om jeg har tid til å bli med til Svalbard, sier jeg. Delvis fordi jeg prøver å være morsom, delvis fordi jeg aldri har hørt om fossiler her i Trøndelag.

Morten humrer lett.

– Det blir en dagstur til Hølonda.  

Fossiler er sjelden kost

Fossiler gir oss et unikt blikk tilbake i tid. Om vi leter på rett sted, kan vi den dag i dag finne avtrykk, forsteinede rester eller biologisk materiale fra organismer som levde for mange hundre millioner år siden. Men det er mye som skal klaffe for at det skjer. Organismen må ha blitt dekket av sand, jord eller annen masse kort tid etter at den døde. Om den i tillegg bevares gjennom noen hundre millioner år med kontinentaldrift, vulkansk aktivitet, istider, landheving og erosjon kan vi være så heldige at vi finner restene av organismen i dag. Men det er usannsynlig. Veldig usannsynlig. De aller fleste arter som har eksistert er sporløst forsvunnet, uten at vi noen gang kommer til å finne den minste rest av dem.

Spol frem en uke. Regnet har endelig gitt seg, og noe som i det minste kan minne om sommer har inntatt Trøndelag. Tidlig om morgenen gjør vi oss klare for å sette kurs mot Orkdal.

– Er du typen som tar med bøtte på fisketur? Jeg har god tro på fossilfangst i dag, sier Morten i det han pakker to poser inn i bilen.

- Vi skal lete litt på flere lokaliteter i løpet av dagen, forteller Morten. Etter å ha konferert med både GPS og kart, og tatt en håndfull bomturer ned et utvalg grus- og traktorveier er vi endelig fremme ved første stopp. Vi er langt inne i skogen, et sted mellom Frilsjøen og Prestbuvatnet i Meldal. Etter å ha kjempet oss gjennom et godt stykke jungel, og vasset noen titals metter oppover en bekk, kommer vi til en liten oppstykket bergknaus. 

- Han som kartla berggrunnen i området tilbake på 50-tallet tilbrakte flere år på leting etter fossiler akkurat her sier Morten. Jeg ser bare en helt ordinær bergknaus som det må gå tretten på dusinet av her ute.

 – For å finne fossiler må berggrunnen bestå av sedimentære bergarter, sier Morten. For den som måtte være i tvil er sedimentære bergarter den typen berggrunn som har blitt dannet av løse masser på jordoverflaten, som til slutt har blitt til stein. Motsetningen er vulkanske bergarter som kommer fra det glohete dypet, og er naturlig nok ikke et sted det yrer av liv.

Vi tar frem hamrene våre og begynner å hakke på de løse skiferplatene. Etter noen sekunder utbryter Morten:

 - Se her ja!

Skuffelsen er stor når Morten peker ut en tynn V-formet stripe i en liten stein han har kløvet.

- Dette er en graptolitt, en gammel utdødd gruppe sjødyr.

Jeg hadde forventet meg noe større, og en smule mer tredimensjonalt. Skuffelsen går fort over i fascinasjon over at dette faktisk var et levende vesen for 470 millioner år siden. Vi finner begge flere eksemplarer etter litt mer leting, selv om jeg må legge godviljen til for å skille noen av fossilene fra resten av teksturene i steinflatene. 

Når kleggen for fullt melder sin ankomst oppstår det raskt en kollektiv enighet om at det er på tide å dra videre til neste lokasjon.

Vi tar noen nye bomturer ned diverse skogsveier mens vi konstaterer at berggrunnskartet for Hølonda ikke er dimensjonert for bruk i bil. Omsider kommer vi frem til en ny skrent, denne gangen langs veien. Etter å ha vendt et par steiner, og bedt en stille bønn om at kleggen snart må føye seg til listen over utdødde arter drar vi videre. Fossiljakt krever tålmodighet.

- Vi har spart det beste til slutt, sier Morten. Nå skal vi lete i kalkstein, hvor det er gode muligheter for å finne større og mer tredimensjonale fossiler.

Vi tar av ned en sideveg og kommer inn på et gårdstun, stopper og avklarer med bonden at vi kan kjøre på vegen hans, fortsetter innover på en dårlig grusveg merket ”innkjøring forbudt”, videre opp en gammel traktorveg som knapt er kjørbar, før vi til slutt kommer til et lite vann. Jeg forstår at de som leter etter fossiler er dedikerte mennesker.

Etter å ha trasket noen få meter inn i skogen fra bilen kommer åpenbaringen: bakken er full av markjordbær, og de smaker himmelsk!  – Vi er på rett vei, sier Morten. Markjordbæra er et tegn på kalkholdig jord.

Så kommer vi til en bergknaus, denne betydelig større en de forrige. Plutselig ser jeg noe som ligner på et skjell, støpt inn i berget. Så et til. Så enda et. Jeg løfter blikket og ser at berget er fult av avtrykk etter små skjell! 

Morten humrer lett når han merker hvor begeistret jeg er. Han forklarer at dette er armføttinger, eller brakiopoder. Det er vanlige fossiler, og arten er heller ikke utdødd. Likevel, jeg er i ekstase! Skjell lever jo på havbunnen, ikke her oppe i skogen. Vi har snublet over det som kan være et gammelt korallrev – på Hølonda.

En lang reise gjennom tid og rom

Vulkanske og omdannete (såkalte metamorfe) bergarter dominerer i Norge. Området geologene kaller Oslofeltet, som strekker seg fra Larvik til Brumunddal er rikt på fossiler, blant annet fordi den sedimentære berggrunnen har fått ligge urørt i lang tid. Det samme gjelder Svalbard. Resten av Norge har en mer dramatisk geologisk historie, så det er dessverre få fossiler å finne. Enkelte områder i Trøndelag har likevell berggrunn med fossiler. Berggrunnen på disse stedene har blitt dannet mens området lå på havbunnen ved ekvator. Sakte men sikkert har jordas tektoniske prosesser flyttet jordplaten med det vi i dag kaller Norge mot nord. Det gamle urhavet mellom Grønland, Nord-Amerika og Skandinavia lukket seg, kontinentene kolliderte og dyttet den gamle havbunnen mot øst - over det urgamle norske grunnfjellet. Slik endte en del av den gamle havbunnen utenfor Nord-Amerika opp som trøndersk landjord.

Jeg tror på geologene når de forteller at Norge en gang lå på havbunnen ved ekvator, det er bare så vanskelig å forestille seg. Men når et forsteinet skjell fra havet dukker opp langt ute i skogen – da skjønner man at det har skjedd mye i jordas historie.

I Trøndelag kan du finne fossiler i enkelte knauser mellom Orkdal og Gauldal. Det er også meldt om funn ved Lånke i Stjørdal, på Tautra, i Snåsa, og en ganske så inntakt trilobitt ble oppdaget i en gammel skiferplate på kirketaket på Singsås kirke for en tid tilbake. Men før du drar ut på jakt lønner det seg å vite nøyaktig hvor du skal lete. Gjør grundig research på forhånd, og lær deg hva du skal se etter. God jakt!