Morten Smelror

Forsker
Telefon: (+47) 73904180

Naturressurser trumfer det meste


Mineralnæringen i Kina er enorm, og utgjør store deler av verdens produksjon av kritiske mineraler. Her fra en gruve i den kinesiske Gansu-provinsen.
I DN denne uken kunne vi lese at Donald Trump kan få problemer med å innføre handelsrestriksjoner på kinesiske produkter fordi kina kontrollerer tilgangen til sjeldne, men helt nødvendige, mineraler og metaller som inngår i USAs high-tech industrier. Sjeldne jordartselementer er helt nødvendige for å kunne produsere bl.a. mobiltelefoner og batterier til vindmøller og el-biler. Per i dag er skiftet til en grønnere, mer karbonfri, hverdag avhengig av kineserens velvilje.

Dette bør ikke overraske noen. Mineraler, jord og vann er grunnlaget for alt. Kunnskap og kapital er nødvendig for å utvikle et samfunn, men uten tilgang til naturressurser stanser alt opp. Mens kompetanse kan utvikles over alt, og kapital relativt lett kan flyttes over grenser, ligger naturressursene nå engang der de ligger. Derfor har kineserne gjennom de siste tiårene investert massivt i en rekke land, ikke minst i Afrika, for å sikre seg tilgang til helt sentrale naturressurser.

I Regjeringens ekspertutvalgs rapport om Grønn konkurransekraft er tilgangen til råstoffene som skal danne grunnlaget for vårt framtidige grønnere samfunn knapt nevnt. Behovet for å kartlegge hva som finnes av mineralressurser her i landet som kan inngå i de karbonfrie verdikjedene er ikke et tema. Behovet for å sikre nødvendige og verdifulle "grønne" mineralressurser og landbruksjord i arealplanlegging og utbygging er heller ikke berørt. Derimot slås det fast at "grønn konkurransekraft skal bygge på velfungerende markeder". Gitt signalene om brudd på eksisterende hendelsavtaler og økt proteksjonisme, kan dette kan vise seg å være en "lite bærekraftig" tilnærming.

(Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv, 30. november 2016)