Livløs og lovløs

Thulitt er ikke noe tull!

For en utenforstående må det ha sett merkelig ut. Folk hadde med seg poser, tilhengere, traktorer og busser for å frakte med seg små og store steiner i bøtter og spann. Det var absurd, men jeg gikk selv rett i fella og begynte å kjempe meg fram til de beste bitene som lå i hauger store som fjell.

På ramme alvor

Jeg så at en kvinnelig dusørjeger satt på toppen av haugen og ruget på en stein hun ville ha med seg, mens hun ventet på at en annen skulle komme og hjelpe henne med en traktor. Vi skulte på hverandre og vi forsto at dette kunne ende i en hammerduell. Dette var ramme alvor og her stolte vi ikke på noen.

Det var omtrent slik det foregikk da Statens vegvesen arrangerte åpen dag til en nyoppdaget lakserosa thulittforekomst langs den nye lakseveien som bygges til Hitra. Det var ved et tunellgjennomslag at thulitten plutselig dukket opp og gjorde alt rosa. Nyheten spredte seg som en farsott ut i verden og flere hundre personer strømmet til fra hele landet, til og med fra andre deler av Europa, for å samle inn så mye de bare kunne av denne spesielle rosa steinen.

Likevel er det noe sårt med det hele. Mineralet vekker altså en voldsom entusiasme og sterke følelser, men ender likevel som en steinfylling til lakseveien og inne i en bergvegg med sprøytebetong. Bør ikke noen egentlig ta ansvar for at denne attraksjonen kan være tilgjengelig for framtida?

Jeg forstår at slaget er tapt og trekker meg sakte tilbake fra hammerduellen. Damen senker hammeren og nikker megetsigende til meg.

Ingen rosablogg

Til tross for at denne steinen er oppsiktsvekkende, ender ikke denne historien som en rosa affære. Den er fortapt i ville vesten. Ingen kommer til å ta vare på denne lokaliteten for å vise frem eller lære om mineralet for framtida.

Dette er ikke første gangen jeg kjenner at jeg blir lei meg over at viktige geologiske lokaliteter forsvinner. Årsaken ligger i at det per dags dato ikke finnes et godt system som fanger opp geologiske viktige lokaliteter.

Naturmangfoldloven sier at man skal ta vare på verdifullt biologisk mangfold, landskapsmangfold og geologisk mangfold. Men hva er geologisk mangfold og hvordan kan man fastslå hva som er verdifullt? Hadde vi hatt et system for å registrere og verdivurdere alle slike viktige geologiske lokaliteter, ville natursheriffen hatt et sammenlikningsgrunnlag som gjorde det lettere for forvaltningen å ta avgjørende vernevalg. Men slik det er i dag, er det vanskelig for natursheriffen å håndheve denne delen av loven. Det kjennes dramatisk, skal virkelig store deler av norsk natur ikke tas med i naturforvaltningen?

Rosa lys i enden av tunellen

Thulitten viser seg fra sin beste side i enden av tunellen, der den lyser opp hele fjellsiden. På åpen dag har vi nå fått anledning til å beundre denne steinen der den ligger på sin plass, før alt skal dekkes med sprøytebetong. Bildene og minnene blir alt vi har tilbake. Jeg sørger.

Likevel vet jeg at gode krefter jobber med akkurat dette i det skjulte. Ryktene florerer om en bande som herjer i hele landet, men som vil hindre lovløse tilstander og spre kunnskap i stedet for frykt. Banden har sin egen metode for å rette opp i skjevheten i kunnskapen om det levende og det livløse. Før eller siden vil arbeidet deres bidra til at landets fundamentale grunnsteiner får den samme oppmerksomhet som dyr og planter på prærien, slik at loven kan håndheves.

Rosa sky

Det er ikke første gangen at denne thulitten har gått til hodet på folk og skapt uro. Under et tidligere funn ved Hindrem i Indre Fosen kommune ble det etter hvert en kraftig duell med larvikitt om hva som var landets nasjonalstein. Offisielt ble larvikitten kåret som nasjonalbergart i 2008, men en kan fortsatt høre gjenlyd av thulitten både i lokalmiljøet og i fagmiljøet når begrepet Norges uoffisielle nasjonalstein kommer på banen.

Thulitten er som en rosa sky. Mystisk, annerledes og pinlig vakker. Thulitt er et mineral i epidot-familien, kalt for zoisitt. Den er alltid rosa og blir normalt sett farget av grunnstoffet mangan. Jeg innrømmer selvsagt ikke at jeg liker denne steinen og viser ikke til noen at jeg har fylt opp alle lommene mine slik at buksene nokså åpenbart holder på å ramle ned. Jeg skylder selvsagt på revolver-hammeren min.

I likhet med galskapen som utspiller seg i kjølvannet av thulitt-funnet, liker dette mineralet seg i tøffe steinforhold hvor bergarten den befinner seg i, blir utsatt for mye juling og en del vann.

Jeg returnerer fra denne turen arrangert av Norsk Geologisk Forening (NGF) uten større skrammer, men sitter igjen med en følelse av at dette kunne vært en god, gammeldags westernfilm.