Lær mer om geologien der sykkelrittet Arctic Race of Norway 2022 går

Årets Arctic Race of Norway fra 11.-14. august 2022 går gjennom et landskap som har vært utsatt for sterke krefter. Det er et resultat av en kontinentkollisjon mellom kontinentene Baltika (Nord-Europa og Russland) og Laurentia (Nord-Amerika og Grønland) for omtrent 500-400 millioner år siden. I denne hendelsen begynte Baltika å gli under Laurentia, men store bergflak fra begge kontinenter og havbunnsskorpen mellom dem ble revet løs og skjøvet inn over Baltika i form av skyvedekker. Det har blant annet ført til at eldre bergarter kan ligge over yngre bergarter, og at gammel havbunnsskorpe kan ligge over kontinentalskorpe. Disse seriene med skyvedekker, som er tydelige bevis for kontinentkollisjonen, utgjør de geologiske rammene for årets ritt.

Rittet starter i de to øverste dekkeseriene, hopper ned til grunnfjellet og tar en svipptur gjennom midtre dekkeserier før det ender opp i den nest øverste dekkeserien igjen.

Du kan lese mer om sykkelrittet på Arctic Race of Norways hjemmeside.

Etappe 1, 11. august. Mo i Rana- Elsfjord-Mo i Rana

Seljeli dolomittbrudd ved Elsfjord. Foto: A. Raaness

Første etappe har start og mål i Mo i Rana, et område som er meget rikt på geologiske ressurser.

Gruvedrift og mineralutvinning har og har hatt en betydelig plass i byens historie. I Dunderlandsdalen øst for Mo i Rana utvinnes jernmalm, som brukes til fargestoff. I vest har det vært uttak av både talk og kalkspatmarmor som brukes som dyrefor, kunstgjødsel, rensing av avløpsvann og fyllstoff.  Mofjellet rett sør om byen er rikt på sink med mer. Sink brukes til mye innenfor elektronikk som batteri, galvanisering og legeringer.

Ruta gjør en sløyfe sør for Mo over Korgfjellet og til Drevjedalen og videre opp til Elsfjord. I Drevjedalen finnes en rekke klebersteinsforekomster, og hvit dolomitt utvinnes fra et dagbrudd i Elsfjord like ved der etappens andre klatrestrekk finner sted. Kleberstein brukes ofte i ovner og peiser på grunn av sine gode varmelagringsegenskaper. Kleberstein er også lett å forme, og har blitt brukt til bygningsstein i kjente bygg som Nidarosdomen.

Etappe 2, 12. august. Mosjøen-Brønnøysund

De syv søstre synes på kysten på Helgeland. Foto: Morten Smelror, NGU.

Andre etappe finner sted i de øverste skyvedekkene. Dette er skikkelig langtransporterte bergarter og de har faktisk har vært en del av dagens Nord-Amerika og Grønland.

Hoveddelen av bergartene i det øverste dekket er glimmergneiser og glimmerskifre, men også store granittmassiver som utgjør de spektakulære fjellene på Helgeland. 

For omtrent 450-430 millioner år siden, da kontinentene kolliderte, ble de store granittmassivene dannet ved at magma steg opp fra mantelen og trengte inn i kontinentalskorpen. Den varme magmaen smeltet de omkringliggende bergartene og blandet seg med dem. Den smeltede bergartsmassen ble med tiden kjølt ned. Senere herjet isbreene over området og fjernet både bergartslagene som lå over og formet dagens overflate til spisse fjell som vi ser vest og nord for dagens sykkelrute. 

Etappe 3, 13. august. Namsos-Levanger

Foldet migmatittisk gneis fra Helvika i Den vestre gneissregionen. Foto: Agnes Raaness, NGU. 

Den tredje etappen starter i et særegent større geologisk område i Norge hvor deler av grunnfjellet er eksponert. Eksponeringen skyldes isbreenes herjinger over Skandinavia, men det er ikke hovedtema for denne etappen.

Grunnfjellet der rittet starter består i hovedsak av ulike typer gneis. Det er faktisk så mye gneis at området av geologer har fått navnet Den Vestre Gneissregionen. Idet syklistene sykler sørøstover krysser de grensen til flere av skyvedekkene som ble skjøvet inn over Baltika. I motsetning til de to forrige etappene i den øverste lagpakken sykler de her gjennom de øvre og midtre delene. Her finnes vekslende lag med sandstein, skifre og fossilholdig kalkstein og vulkanske bergarter som vi blir bedre kjent med på fjerde etappe.

Geologiske grenser og grensen mellom de ulike skyvedekkene krysses flere ganger i løpet av dagens etappe.  Den tredje etappen går også på tvers av Møre-Trøndelag-forkastningssonen. Den har formet en rekke av de større topografiske trekkene i Midt-Norge, som Trondheimsfjorden, Beistadfjorden og større daler parallelt med disse. 

Etappe 4, 14. august. Trondheim-rundtur

Dette bildet er av Trondhjemitt fra Støren. Foto: Agnes Raaness, NGU. 

Siste etappe av årets ritt, er bokstavelig talt, en rundreise gjennom gammel havbunn:

Gabbroer og tettstilte ganger rik på mørke jern og magnesiumholdige bergarter. Langs ruta passeres både Skjøla steinbrudd, Vassfjell pukkverk og Lia pukkverk som produserer pukk. Pukk er nedknust fjell og er en meget viktig bestanddel når man skal bygge veier.

Grønnstein er en omdannet lavabergart fra havdypet kalt basalt , som det finnes mye av i Trondheimsområdet. Når lavaen velter ut fra undersjøiske vulkaner blir de ytre delene veldig fort avkjølt slik at man får dannet vulkansk glass, og den avkjølte lavaen kan få putefasong. Gå vår digitale sti i 360 grader for å se nærmere på hvordan denne lavaen ser ut som puter i berget. Sammen med grønnsteinen finnes også opprinnelige sedimenter som nå er omdannet til leirskifer, fyllitt og kalkstein.

I tillegg finnes også andre vulkanske bergarter som andesitt, rhyolitt, trondhjemitt og kvartskeratofyrer

I denne sammensetningen av bergarter kan man ikke bare lese at det er gammel havbunn, men også en god del av den videre geologiske historien i området. Havbunnsfragmentene har nemlig en slik kjemisk signatur som tilsvarer at en jordskorpeplate som har forsvunnet under en annen. Her får man ofte dannet en rekke med vulkanske øyer fordi de kolliderende platene smelter opp. Dette kalles øybuer. Dette gjør at man kan si at de er de første tegnene på at det forhistoriske Iapetus-havet hadde begynt å lukke seg.

Havbunnsskorpen består av gabbroer, ganger og grønnstein avsatt på havbunnen. Bergarter som andesitter og ryolitter viser at øybuene hadde en eksplosiv vulkanisme på grunn av vann som har blitt med havbunnsskorpen og blitt varmet opp til damp, siden de typisk dannes under slike forhold. Både havbunnskorpebergartene og øybuebergartene er gjennomsatt av ulike varianter av lyse granittiske bergarter. Den eldste av disse lyse granittiske bergartene er faktisk oppkalt etter Trondheim, vertsbyen for den siste etappen i årets Arctic Race of Norway, og kalles for trondhjemitt.

Vi håper dere har satt pris på vår lille geologiske etappebeskrivelse.