Isbreene på Svalbard smelter og vokser fram igjen, men ikke i takt

På et møte i Norsk Geologi Forening 6. mars 1924, holdt geologen Werner Werenskiold et foredrag om tilbaketrekkinger og breframstøt på Svalbard¹.

I sin presentasjon viste han til at Borebreen på nordsiden av Isfjorden hadde trukket seg 1800 m tilbake og minket 8,5 km² i årene 1910-1923. Det tilsvarer 7% av arealet på 120 km².

De mindre Nansen-, Esmark- og Kjerulfbreene hadde trukket seg 450-800 m tilbake, og krympet med henholdsvis 0,7-1,6 km². Målingene var ikke helt nøyaktige, men viste tydelig at breene hadde minket. Mest i øst. Mindre i vest.

Werenskiold fortalte videre til de 20 tilhørerne at Wahlenbergbreen fra 1896-1908 hadde rykket fram tre til fem km. Sefstrømbreen hadde flyttet seg hele seks km fram mellom 1882-1898, for så å bli mindre igjen. I 1908 målte man at breen hadde trukket seg to km tilbake. Werenskiold, som hadde studert nye kartskisser, nevnte usikkerheten i målingene. Han la til at «Slefstrøms bre er umulig å få greie på, om den har gått frem eller tilbake; mens Wahlenbergs bre synes å ha gått frem 1-1,5 km fra 1908 til 1910».

Store variasjoner i breene

Kart over indre del av Hornsund, med konturer av brefronter fra 1900, 1918, 1936, 1949, 1976 og 2016 (basert på Heintz, 1952, og LANDSAT 1-3MSS og 8 OLI). Illustrasjon: Irene Lundquist, NGU. 

Det hadde vært kjent lenge at det var store variasjoner i breene på Svalbard. De svenske utforskerne Torell og Nordenskiöld bruke i 1858 Willem van Muydens Haven som havn. «Vinteren 1860-61 brøt breen fram og gik utover sletten og Russehaugen og langt ut i sjøen og gjorde havnen ubrukbar etter Nordenskiölds beretning.

Kaptein Otto Sverdrup forteller, at samme har været tilfelle med hans bre på nordsiden av Hornsund. Her var det engang en god havn, som nu delvis er oppfylt av isbreen», fortalte Werenskiold. Han konkluderte til slutt: «Spørsmålet om isbreenes forandringer på Spitsbergen er imidlertid et så stort og vanskeligt kapitel, at det foreløpig får være nokk med disse antydninger».

Norsk Geologisk Tidsskift er en skattekiste

Hornsund, Svalbards vakreste fjord, med utsikt fra Adriabukta mot Hornsundtind og Samarinvågen. Foto: Cecile Barrere.

Innerst i Hornsund i 1985, med utsikt inn Samarinvågen og breen innenfor. Foto: Morten Smelror, NGU. 

Norsk Geologisk Tidsskrift (NGT) er en skattkiste. Og ikke bare for oss geologer. Da jeg kom over Anatol Heintzs «Noen iakttagelser over isbreenes tilbakegang i Hornsund, V. Spitsbergen²» publisert i 1952, ble jeg nysgjerrig.

Jeg var første gang i Hornsund i 1985 og besøkte stedet igjen i 2006. Hornsund blir ofte omtalt som Svalbards vakreste fjord. Da vi sommeren 1985 satt utenfor fangsthytta i Adriabukta og nøt en kopp kaffe i solskinnet, hørte vi brak fra breen som kalvet i Samarinvågen på den andre siden av fjorden. Som mange andre som har vært der når sommeren viser seg fra sin beste side, er jeg naturligvis helt enig i at Hornsund er det nærmeste vi kommer et Arktisk Eden. Du kan lese mer dette paradiset på GEO ExPro.

Etter å ha tatt en nøye titt på kartet til Heintz som viser indre del av Hornsund, med konturer av brefronter fra 1900, 1918, 1936 og 1949, hiver jeg meg på internett for å søke etter nyere satellittfoto fra det samme området. Landsat 1-3 MSS fra 18. juli 1976 og Landsat 8 OLI fra 2.august 2016, levner ingen tvil om at breene har gått markant tilbake.

På skissen som viser isutbredelsen i 1900 er hele indre del av Horsund og Treskelodden dekket av is. I 1918 hadde isen gått noe tilbake, og deler av Treskelodden var blottlagt. I 1949, da Anatol Heintz besøkte Hornsund, var isen trukket et godt stykke mot indre del av bukta og hele odden var isfri.

På satellittbildet fra 1976 er mer av isen borte. Bildet fra 2016 viser at innerste del av Hornsund (Brepollen) nesten er helt åpen. På østsiden av Spitsbergen har Hambergbukta spist seg innover. Ut fra satellittbildet kan det se ut som om Spitsbergen er i ferd med å dele seg i to. Fjerner vi det lille som er igjen av is, vil Hornsund og Hambergbukta flyte sammen. Vi kan tenke oss en fjord med åpent hav i begge ender. Den sørligste delen av Spitsbergen blir da skilt ut som en egen øy.

Det er ikke bare undertegnede som setter i fra seg spor på Svalbard. Foto: Morten Smelror, NGU. 

En gruppe polske forskere har beregnet hvor mye ferskvann som år for år spyles inn i Hornsund fra breer og snø som smelter (PDF). Gjennomsnittlig strømmer det om lag 2517 megatonn med ferskvann ut i fjorden hvert år. Tallet har en usikkerhetsmargin på +/- 82 megatonn.

• Om lag 39 % av dette vannet kommer fra breer som smelter
• Ca. 25 % kommer fra breis som brytes i stykker når de bevegelige bretungene møter fjorden og tidevannet
• Ikke mer enn ca 8% vann kommer fra regn/snø som faller ned på landområder som ikke er dekket av is. Dette utgjør ca 197 megatonn pr år

I artikkelen fra 1952 konkluderer Anatol Heintz med at «I det store og hele må man si at studiene på Spitsbergen av resente breer og deres avsmeltingsforhold utvilsomt må være av overordentlig stor betydning for kvartærgeologer». I dag vil nok ikke bare geologene skrive under på dette.

Folk flest vet at verden blir varmere. At innlandsisene og breene smelter. Flere steder rundt om i verden forskes det på hvor mye havnivået vil stige når breene smelter og vannet i verdenshavet utvider seg som følge av klimaendringene.

Det nordiske forskersenteret SVALI (Nordic Center of Excellence «Stability and Variations of Arctic Land Ice») med leder Jon Ove Hagen fra Universitetet i Oslo og forskere fra 18 nordiske institusjoner, er aktive på Svalbard. De prøver å finne svar på hvorfor flere breetunger på øygruppen vokser raskt i noen år? Trekker seg tilbake i andre? Og nærmest står stille i 50-100 år, før de på nytt beveger seg raskt framover.

Slike pulserende breer, som Nathorstbreen i Van Keulenfjorden, er vanlig på Svalbard. Mellom 2009-2011 rykket fronten av Nathorstbreen 20 kilometer fram. På det raskeste flyttet den seg framover med en hastighet på mer enn 20 meter i døgnet.

Vi vet at temperaturene og utbredelsene av breene på Svalbard og ellers i verden, har variert mye. Både gjennom før-historisk og historisk tid. Den lille istid varte fra rundt år 1400 til midten av 1800. For meg som har levd det meste av livet ved den åpne Trondheimsfjorden er det litt spesielt å tenke på at rundt 1700 var fjorden islagt om vinteren. Utskiping av kobber fra Røros til Amsterdam stanset opp mellom senhøsten og våren. Kaldest var det rundt 1740 da isbreene ekspanderte og avlingene feilet.

Rundt 1930 var det mye varmere, også på Svalbard, før det igjen ble litt kaldere. Nå blir det igjen varmere og isen i Polhavet og breene på Svalbard og Grønland smelter.

«Selv om prosessen i de pulserende breene strengt tatt ikke har noe med klima å gjøre, kan klimaet påvirke hvor ofte de ekspanderer», sier Jon Ove Hagen til Apollon. Han mener også at nedsmeltingen av de mindre breene i Arktis betyr like mye for økningen av havnivået som bresmeltingen på Grønland.

Litteratur

1. Werenskiold, W. 1926. Tilbakerykning av noen isbreer på Spitsbergen. Norsk Geologisk Tidsskrift, 8, 129-131.

2. Heintz, A. 1952. Noen iakttagelser over isbreenes tilbakegang i Hornsund, V. Spitsbergen. Norsk Geologisk Tidsskrift, 31, 8-36.

3. Smelror, M. & Cooper, B. 2014. Hornsund: An Arctic Eden. https://www.geoexpro.com/articles/2014/01/hornsund-an-arctic-eden

4. Blaszczyk, M. et al. 2019. Freshwater input to the Arctic fjord Hornsund (Svalbard). Polar research, 38, 3506; http://dx.doi.org/10.33265/polar.v.38.3506

5. Vogt, Y. 2016. Breene oppfører seg annerledes på Svalbard. Forskningsmagasinet Apollon, https://www.apollon.uio.no/artikler/2016/1_nord_isbre.html