Hvor dypt er det ned til fast fjell?

Det er både private vannforbrukere, men også brønnborere som stiller spørsmål. Spørsmålet er oftest relatert til økonomi, i forbindelse med boring etter grunnvann eller energiuttak.

To typer brønner

Det finnes to hovedtyper av brønner; løsmasse- og fjellbrønner. Løsmassebrønner graves eller bores kun i løse masser, mens fjellbrønnen også oftest går gjennom et lag med løsmasse først, før brønnen fortsetter ned i fast fjell.

Et lag av løsmasse vil gi en viss beskyttelse mot eventuell forurensning fra overflaten. Man bruker et foringsrør gjennom løsmassene for å holde dem separat fra det vannførende røret. Det røret bores inn i fjelloverflaten og brønnen etableres så inn i foringsrøret.

Ettersom det er dyrere å bore i løsmasser enn i fjell, blir det et spørsmål om hvor tykt lag av løsmasse som ligger oppå fast fjell sånn at kostnadene for en brønn kan estimeres. 

Viktig kunnskap

Profesjonelle brønnborere er ofte i en situasjon der de må gi tilbud på en brønnboring. Da er det viktig å vite dybden ned til fast fjell ettersom dypere løsmasser betyr lengre foringsrør og større kostnader for kunden.

Private skal enten bore på egen tomt eller sammen med flere, på for eksempel hyttefelt.

Det er viktig å aller først poengtere at det ikke eksisterer målinger på hvor dypt det er ned til fjell alle steder i Norge. Dybden må estimeres, og det blir aldri helt presist. Dypet kan endre seg på bare noen meter, så det finnes ingen fasit, men jo mer informasjon som finnes fra et område, jo mer presist kan dypet estimeres.

Det første steget når man prøver estimere dybden ned til fjell, blir å bruke data fra nærliggende brønner i GRANADA (den nasjonale grunnvannsdatabasen). Der er mange eksisterende brønner fremstilt på kart,  man kan klikke på hver brønn og få opp all tilgjengelig informasjon, inkludert dybde ned til fast fjell. Man kan også finne en del annen informasjon på www.grunnvann.no under punktet Bore en brønn.

Bruk av kart

I tillegg til å bruke nærliggende brønner i Granada-databasen, kan man også se på et kvartærgeologisk samt topografisk kart fra området for å få ut mer informasjon. Det kvartærgeologiske kartet viser hvilke løsmassetyper som forekommer i det lokale området, for eksempel tykt eller tynt morenedekke.

Tykt morenedekke betyr et sammenhengende  løsmassedekke som er mer enn 0,5-1 meter tykt. Hvis det aktuelle området ligger under tidligere marin grense i topografien (marin grense viser hvor strandlinjen gikk før landhevning), kan man forvente seg leiravsetninger.

Kvartærgeologisk kart skiller også mellom tynn og tykk marin/strandavsetning.

Et topografisk kart (vanlig turkart) kan gi en pekepinn på hvor dypt det er ned til fjell. I de områder der bart fjell er i dagen, kan man ofte anta at helningsgraden fortsetter under løsmassene. I dalbunner kan dannelsen av dalen peke på forholdet mellom tykkelse av løsmasselag og dybde til fjelloverflate, for eksempel har breeroderte daler oftest en U-form mens eleveroderte daler har V-form. Der bekker har skjært seg ned i topografien kan vi anta at dybden til fjell må være større enn dypet til bekkedalen.

Vanngiverevnen eller kapasiteten for en planlagt brønn blir en annen diskusjon, der muligheten for å estimere dette er mindre enn det å estimere dybden ned til fjelloverflaten.