Geolog i lomma
Etter fem år på en arbeidsplass proppfull av flinke geologer, blir reiser til nye steder aldri det samme. Uansett hvor jeg drar spør jeg meg, hva er det som har skjedd her? Hva har skapt dette landskapet? Hva går jeg på; basalt, gneis, marmor? Hvorfor ser det sånn ut?
I sommer besøkte jeg Antiparos, en gresk øy innenfor øygruppen Kykladene. Liten, vakker, med mye stein og vann. På en av de tilhørende, ubebodde øyene, Despotiko, blir det gjort store arkeologiske utgravinger. Her ville geologen i lomma kanskje sagt at disse to øyene en gang i geologisk tid hang sammen, og forklart meg mer om hvordan havnivået har endret seg. Vel, lomma mi inneholdt kun et par tause steiner fra stranda.
En grotte som gjør inntrykk
På Antiparos finner du rester etter gamle gruver og et venetiansk slott, og spor av bosetning tilbake til yngre steinalder. Jeg besøkte en dryppesteinsgrotte, og det er denne jeg vil fortelle litt om, for den gjorde inntrykk. Inskripsjoner som er funnet i grotten tyder på at den både var kjent og i bruk allerede i antikken i hundreårene rundt Jesu fødsel. Tegn og innrissinger på stalaktittene, stalagmittene og på alteret, vitner om kjente besøkende helt fra Aleksander den stores generaler på 300-tallet f.Kr., til den engelske poeten Lord Byron på tidlig 1800-tall. En av stalagmittene sies å være Europas eldste, 45 millioner år gammel.
Stalaktitter og stalagmitter (prøv å si det fort) er, i følge Wikipedia:
Stalaktitt (fra gresk: Σταλακτίτης, stalaktites, «dryppende») er en betegnelse for en bestemt type dryppstein, som kan forekomme i kalksteinsgrotter. De dannes ved at hver enkelt dråpe avsetter en forsvinnende liten mengde kalkspat, variasjon i vanngjennomstrømning og luftgjennomstrømning avgjør form og hvor sakte de vokser. Er vannet for eksempel også jernholdig kan det gi rustgul farge.
En stalaktitt er en tapp som vokser eller har vokst nedover fra taket, i motsetning til en stalagmitt som vokser oppover fra gulvet. Er stalaktitten større en stalagmitten, er det gjerne mindre rask vanngjennomstrømning, og mer av kalkspaten rekker å avsettes i stalaktitten, enn ved raskere vanngjennomstrømning der stalagmitten, på gulvet av grotten, vokser raskest.
På berget til St. Johannes
Grotten ligger på berget til sankt Johannes, Ai Giannis Spiliotis, sentralt på øya, rundt 171 meter over havet. Den har en imponerende kuppel i inngangspartiet og stalaktitter som nesten virker truende på meg. Jeg ble fortalt at grotten er en av de vakreste og mest mystiske grotter i verden. Hulen har blitt benyttet som et tilfluktsrom fra neolittisk tid og framover. Området ble også benyttet for å framstille keramikk og for å dyrke gudinnen Artemis.
Grotten er omfattende og ligger på flere nivåer, den er 5600 kvadratmeter stor, har en dybde på 100 meter og inneholder 400 trappetrinn. Jeg turte ikke å gå så langt ned, men jeg bannet over at jeg ikke hadde en geolog i lomma.
