Exit Gråkallen?

Å finne gode uttak for stein er en av Trondheims største utfordringer i årene som kommer. Kommunen bør samarbeide tettere med sine naboer for å sikre tilgangen.

Omringet av stein

Selv om du ikke tenker på det til daglig, er vi omringet av produkter fra mineralriket. Mobiltelefoner, kaffekopper, glass, hus, biler og veier: Stein alt sammen.

Vi bruker mer stein enn noensinne. Mesteparten går til byggeråstoff, altså sand, grus og knust fjell som brukes i veier, asfalt og betong. Det er beregnet at hver innbygger i Trondheim bruker ca. 10 tonn av slike masser hvert år. Det blir omtrent en søkklastet lastebil per person i året.

Eller for å gå tilbake til byens velkjente høydedrag: Det er beregnet at Trondheims befolkning skal øke til ca. 230.000 personer i 2040. Alle innbyggere skal ha skoler, hus og veier, og det er derfor rimelig å anta at forbruket per innbygger holder seg slik det er i dag. Fram til år 2040 vil dette utgjøre 62 millioner tonn stein. Det tilsvarer å fjerne hele fjellet og landemerket Gråkallen.

Hvor skal vi hente steinen fra?

Gråkallen skal selvsagt bestå, men tankeeksperimentet reiser et viktig spørsmål: Hvor skal vi hente stein fra for å dekke behovet i framtida?
Å finne egnede steder er ikke enkelt. Steinen bør være av god kvalitet, slik at veier og hus tåler de belastninger vi utsetter dem for.

Egentlig bør uttaket ligge midt i byen der massene brukes, slik at transportutgifter og miljøbelastning holdes nede. Men et uttak skal ikke ødelegge naturmangfold og kulturmiljø eller være til sjenanse for naboer.

I dag dekkes behovet for byggeråstoffer fra flere steinbrudd og grustak rundt Trondheim. Tendensen er imidlertid at det blir stadig vanskeligere å finne egnede steder å ta ut stein og grus, og også steder å deponere masser som ikke kan brukes. Samlet gir dette en svært stor planutfordring for Trondheim kommune og regionen ellers.

Kan vi importere stein fra andre deler av landet? Ja, men det vil gjøre det uforholdsmessig dyrt å bygge og utvikle byen. Manglende tilgang på egnede områder for masseuttak vil medføre økt transport og økte utslipp til miljø, i tillegg til at byggekostnadene vil skyte i været.

Gjenbruk?

Kan bygningsmasser gjenbrukes slik at behovet for friske masser blir mindre? Ja, det kan og bør vi gjøre, men det vil aldri kunne erstatte uttak i fjell og sand. Til det er behovet og økningen i forbruket alt for stort. Det er også teknologiske og miljømessige utfordringer som må løses før dette blir et fullgodt alternativ. Fortsatt må nok en god del slike masser deponeres.

Kan tunnelmasser og masser fra utbygginger bidra til å minke behovet for uttak? Ja, men det er et spørsmål om kvalitet og måten steinen tas ut på. Mye er dessverre av så dårlig kvalitet at det bare kan brukes til fyllmasse.

Drift under bakken?

Hva med underjordsdrift? Dersom steinkvaliteten og stabiliteten i fjellmassivet er god nok, kan dette være et alternativ hvis det finnes egnede steder.

I Bergen drives et pukkverk under jorda, og etter at massene er tatt ut, brukes gruvegangene til å deponere avfall og fyllmasser. Kanskje kan det også tenkes andre måte å utnytte slike store haller på, som idrettshaller, parkeringshus eller lignende. Men også underjordsdrift medfører dyrere byggeråstoff og følgelig økte byggekostnader.

Samarbeid over grensene

Å løse behovene til Trondheimsregionens stadig økende befolkning innebærer mange oppgaver. En av dem er å sikre tilgangen på stein av riktig kvalitet. For å få til dette med minst mulig ulemper, må det samarbeides over kommunegrenser med å finne egnede steder som kan øremerkes for dette formålet i lang tid framover. Økt gjenbruk og drift under bakken kan være en del av løsningen. Likevel vil det fortsatt være stort behov for å ta ut nye masser i steinbrudd og grustak.

Trondheimsregionen har satt i gang et planarbeid med å finne egnede steder for å deponere masser. Akershus fylkeskommune jobber med noe lignende, men her prøver planleggere og politikere å se på både deponibehovet og behovet for nye steder å ta ut råstoff. De identifiserer og klassifiserer steder som kan egne seg for å ta ut eller å deponere masser, slik at arealbruken blir mer effektiv.  Dette gjør at tilgang på masser og steder ikke blir en begrensende faktor i regionens utvikling.

Kanskje burde Trondheimsregionen gjøre noe lignende?