Endrer geologisk historie i Arktis
Knipovichryggen er et avvik i platetektonisk sammenheng. Etter læreboka skal ikke en spredningsrygg svinge 90 grader, slik som Knipovichryggen gjør. Uregelmessigheten skyldes at Knipovichryggen opprinnelig begynte som en transformforkastning, en sidelengs forkastning som stoppet opp og senere utviklet seg til en spredningsrygg.
Grensen mellom kontinental- og havbunnsskorpe (vist med stiplet blå linje) måtte flyttes opptil 160 km mot vest fra Barentshavmarginen som et resultat av nye magnetiske data. Grensen ble tidligere trukket langs Senja- og Hornsundbruddsonene (vist med stiplet svart linje). Langs Grønlandsmarginen må grensen på tilsvarende måte flyttes mot øst. Stiplete røde polygoner viser områder med antatte mafiske intrusjoner. Grå skravur viser en spredningsrygg som ble forlatt for 18 millioner år siden. Grå linjer viser til sammen syv bruddsoner som ble dannet under åpningen av havbunnen.
Yngre hendelse
Det har vært utfordrende å utrede hvordan denne overgangen skjedde ettersom området har mangelfull flymagnetisk dekning. NGU har derfor, med økonomisk støtte fra European Plate Observing System/Forskningsrådet (EPOS-N) og Oljedirektoratet, utført nye flymagnetiske målinger over Knipovichryggen.
De nye data viser at åpningen skjedde i miocene tid for omtrent 20 millioner år siden og ikke i eocene for 33-54 millioner år siden, slik som har vært en rådende oppfatning opp til nå.
De nye tolkningene medfører at mye av skorpen, som man tidligere trodde var havbunnsskorpe, egentlig er kontinentalskorpe som er strekt slik at den er vesentlig tynnere enn skorpen i tilgrensende områder. Uregelmessige magnetiske anomalier tyder dessuten på at den er gjennomsatt av intrusjoner. Vi finner i dag tilsvarende tynn kontinentalskorpe i et stort område mellom Jan Mayen og Island.
Må følges opp
Når utforskningen av Arktis etter hvert forflytter seg inn i Polhavet, er det viktig at dette arbeidet følges opp med moderne flymagnetiske målinger.
En mye yngre alder på åpningen av Knipovichryggen gjør at vi også må vurdere om landhevningen i Barentshavet i jordas nytid, neogen, har en sammenheng med denne hendelsen. Vi kan heller ikke se bort fra muligheten at de mange kvartære forkastningene på Nordkalotten er knyttet til en sen åpning av Knipovichryggen.
Arbeidet ble publisert i februarutgaven av tidsskriftet Geophysical Journal International. Publikasjonen inngår i en PhD-avhandling som Marie Andrée Dumais skal forsvare ved NTNU. Veiledere har vært seksjonsleder Marco Brönner og professor Ståle Emil Johansen.
Den stiplete røde linjen viser den nye tolkningen av osean-kontinental-grensen, mens den tidligere tolkningen er den hvite stiplede linjen i øst. Mye av dyphavet, som man tidligere trodde besto av havbunnsskorpe, er altså en tynnere kontinentalskorpe enn skorpen i Barentshavet og på sokkelen utenfor Øst-Grønland. Et stort område mellom Jan Mayen og Island består av lignende kontinentalskorpe.
Rekonstruksjon av åpningen av Knipovichryggen etter tolkning av nye flymagnetiske data. Spredningsryggen i Boreasbassenget ble forlatt for 18 millioner år siden og forflyttet seg østover mot Svalbard. Bruddsoner, lineamenter og magnetiske isokroner er vist ned blå linjer.
Litteratur:
Dumais, M.-A., Gernigon, L., Olesen, O., Johansen, S.E., Brönner, M. 2021: New interpretation of the spreading evolution of the Knipovich Ridge derived from aeromagnetic data, Geophysical Journal International 224,2, ggaa527. https://doi.org/10.1093/gji/ggaa527
Dumais, M. A., Olesen, O., Gernigon, L., Brönner, M., Lim, A., & Johansen, S. 2020: Knipovich Ridge Aeromagnetic Survey 2016: processing and interpretation. NGU Report 2020.030. 45 pp. https://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2020/2020_030.pdf