Astrid Lysås bilde

Astrid Lyså

Lagleder
Telefon: 73904113
Eiliv A Larsens bilde

Eiliv A Larsen

Forsker
Telefon: 73904161

Det glemte perspektivet i kampen om jord


Geologisk kart (Løsmassekart, NGU) og luftfoto viser samme utsnitt omkring Stadsbygd. Fargene i kartet gir fordelingen av ulike typer løsmasser. Blått er for eksempel havavsetninger som er meget godt egnet som jordbruksland. Illustrasjon: NGU
Når forvaltning av dyrkbare landarealer står på dagsordenen, kommer ofte kortsiktige interesser i konflikt med langsiktige. Økonomiske interesser står mot miljøhensyn.

Denne kronikken sto på trykk i Adresseavisen, 7. desember 2016.

Fra utbyggere blir det gjerne hevdet at vi ikke er ikke tjent med at det legges lokk (les: vern) på arealer. Dette utdypes videre med at rigide begrensninger ikke står seg i møte med virkeligheten. 

Hvem er så vi, og hva er denne virkeligheten? Og hva er best for samfunnet? 

Dette er selvsagt sammensatt. Noe av svaret ligger i hvordan vi velger å ta inn over oss at mange naturressurser ikke er fornybare. Noen er til og med begrensede og kan ikke gjenvinnes. Dette er en del av virkeligheten, et perspektiv som må inn i beslutningsprosesser for bærekraftig arealforvaltning. 

Bærekraftig forvaltning av dyrkbar jord krever stor aktsomhet og bruk av tilgjengelig kunnskap. En grunnleggende forutsetning for å kunne dyrke jord, er at vi har løsmasser (geologiske avsetninger) over fjellgrunnen. Avhengig av type løsmasser, det vil si hvordan de er dannet, er de i varierende grad egnet til jordbruksformål. De er heller ikke fornybare eller gjenvinnbare. 

I Norge er praktisk talt alt vi har av løsmasser blitt dannet i løpet av kort tid for omkring 12.000-14.000 år siden. Dette skjedde da isbreene trakk seg tilbake ved slutten av forrige istid. 

I dagens mellomistid foregår det stort sett bare omfordeling av disse løsmassene, hovedsakelig ved skredaktivitet og elveerosjon. Avsetning av nye løsmasser vil først skje ved avslutningen av neste istid om kanskje 100.000 år. 

Alt dette vet vi fordi langsiktig geologisk forskning har vist hvordan, hvor og når våre løsmasser ble dannet. Slik kunnskap må ligge i vektskålen når arealer skal forvaltes. 

Norges geologiske undersøkelse ( NGU) har drevet med geologi for samfunnet siden 1858. NGU gjør forskningsbasert geologisk kartlegging og har det nasjonale ansvaret for geologiske databaser. 

Nasjonal database for løsmasser (www. ngu.no/kart-ogdata/losmasser) gir informasjon om løsmassene som dekker fjellgrunnen. Disse kan bestå av leire og silt som en gang i tiden var avsatt på havbunnen, det kan være sand og grus som ble avsatt av breelver da isbreer smeltet på slutten av forrige istid, eller det kan være morene avsatt direkte under innlandsisen. 

Kartleggingen viser at nettopp løsmassenes beskaffenhet og fordeling er avgjørende for hvorvidt det er mulig å dyrke jord. 

Dette illustreres meget godt ved å sammenligne et geologisk løsmassekart med flyfoto, som viser hvor vi har dyrket mark. Ved å bruke disse offentlige tilgjengelige data om løsmassenes, vet man hvor og hvor mye av landets arealer som fra naturens side kan anvendes til dyrking. 

Vi mister mye dyrkbar og potensielt dyrkbar jord ved arealdisponeringer. Samtidig vet vi at denne ressursen er begrenset. 

Vi kan gjøre en enkel beregning av hvor mye av Norges arealer kan anvendes til å dyrke mat. De beste jordbruksområdene er i de lavtliggende områdene, og spesielt i de områdene der vi finner marine avsetninger og elveavsetninger, og i noen grad, morenemateriale. Disse områdene utgjør cirka fem prosent av vårt totale landareal. 

Innenfor dette er det selvsagt en nord-sør gradient som påvirker dyrkingsforhold som for eksempel hvor det er mulig å dyrke korn. I sør, la oss si sør for polarsirkelen, kan mer høytliggende jord dyrkes. Hvis en inkluderer områder opp til 500 meter over havnivå, vil totalt cirka elleve prosent av våre landarealer egne seg for dyrking. 

Dette gir det geologiske rammeverket for en begrenset og ikke-fornybar ressurs. Fordi løsmassene er godt egnet til mange formål, som for eksempel boliger eller ulike typer infrastruktur, har mye dyrkbar mark gått tapt. 

Fremdeles omdisponeres det årlig flere tusen dekar jordbruksarealer til andre forhold (Statistisk sentralbyrå Rapport 2016/14: Jordbruk og miljø. Tilstand og utvikling 2015)

Dette skjer i aller høyeste grad i Trøndelag og særlig i Trondheimsområdet, slik flere oppslag i Adresseavisen har belyst i den siste tid. Vi er vitne til en ikke reverserbar utvikling

Fremtidig menneskepåvirket klima vil, blir det hevdet fra flere hold, være gunstig for norsk landbruk. Klima er ikke tema her, men et slikt utsagn betinger at det fremdeles er egnede arealer for dyrking. Dessuten, tilsier klimaprognoser i den tverrfaglige rapporten «Klima i Norge 2100» (NCC rapport 2/2015), at vi kan forvente både økt nedbør, erosjon, skred og flom som i mange henseende vil påvirke landbruket negativt

Alt dette må tas med i dagens arealregnskap. Det kan ikke skyves til fremtidige generasjoner

Kunnskapen viser med all tydelighet at kortsiktige betraktninger er ute av proporsjoner med de egentlige verdier det her er tale om

Det er et stort ansvar å forvalte arealer. Det er et større ansvar å forvalte livsviktige ressurser som er både begrensede og ikke-fornybare. Dette krever kunnskap. Det må forventes at folkevalgte søker denne kunnskapen, og har dette perspektivet med når dyrkbar jord settes under press.