Morten Smelrors bilde

Morten Smelror

Forsker
Telefon: (+47) 73904180

"Det e'kkje mi" – Ei gladmelding


Svovellukta fra Ranheim papirfabrikk var umiskjennelig. Elva som rant forbi, ble gul og tømt for alt liv.
Lukta var aldeles for jævlig. Når vinden blåste i vår retning måtte vi ta inn klestørken for at lukta ikke skulle sette seg i tøyet som hang ute på snora. Vi bodde drøye fire kilometer unna, men merket det godt når vinden fra vest tok med seg ranheimslukta til Hundhamaren. "Det e kjemi", sa vi når bussen passerte brua over Lutelva. Hvorpå kameraten ved siden av skulle svare: "Det e'kkje mi heller", med referanse til den illeluktende gassen som vi av og til slipper ut nedentil. Like morsomt hver gang.

For to år siden kunne vi i Adresseavisen lese at "Etter 100 år fødes sjøørret i Vikelva igjen". Forskerne jubler. De har ikke tidligere opplevd at ei elv som har vært død så lenge er blitt vekket til live igjen. Vikelva, som i min barndom ble kalt Lutelva, kommer fra Jonsvannet (Trondheims drikkevann), og har sitt utløp i Trondheimsfjorden ved Ranheim. Da Ranheim Papirfabrikk ble grunnlagt i 1882 begynte man å slippe prosessvannet fra fabrikken ut i elva. Sterk lut og kokende vann tok alt liv, og elvevannet fra fabrikken og nedover ble skummende gult og illeluktende. Etter hvert som prosessene for framstilling av papir og kravene til forurensende utslipp endret seg, ble tilstanden noe bedre. Men helt fram til 2009 ble fosforholdig vann sluppet ut i elva.

Life will find a way

I dag er tilstanden en helt annen. Steinfluene og sjøørreten er tilbake. For to år siden sørget forskerne for at det ble lagt ned grus og røtter langs elvebunnen, og sjøørreten responderte sporenstreks. Det ble funnet ørretyngel i den tidligere helt døde elva. Nå er den her igjen for å gyte, og i år er det påvist flere yngel.  Og enda ei gladmelding er det at i høst er det også funnet lakseyngel i elva. Etter det vi kjenner til har det aldri før gytt laks i Lutelva. Kanskje elva vil få en egen laksestamme en gang i framtiden?

 "Life will find a way", sier vi paleotologer med nonchalant referanse til Jurassic Park. Og hva er vel 100 år i den store sammenhengen? Naturen har aldri vært statisk. Den er til enhver tid underlagt sine egne grenser for hva den kan tåle av inngrep, men når inngrepene stanser opp, tar naturen tilbake det den mistet. I elver, på fjell og i daler, og på fjordbunnen.

Bilde av Vikelva fra i fjor. Naturen er gjenopprettet. «Life will find a way»

I konstant endring

Som fossilforsker beveger jeg meg langs de laaaange tidslinjene. I mitt perspektiv er granskogen som innvandret til Trøndelag for om lag 1000 år siden, nærmest for en nykommer å regne. Naturen er i konstant endring. Bare se på det som nå skjer med den marine faunaen i Bjørvika i Oslofjorden. "Life will find a way", med eller uten bistand fra oss. Med god tilrettelegging kan vi påskynde prosessene.

Som eier av (kun) ett liv, prognosert til å vare i 79,5 år (gjennomsnitt for menn i Norge anno 2014), ser jeg kanskje litt annerledes på det. For de aller fleste av oss er det jo her&nå som gjelder. Få vil leve der det er forurensing eller i områder som står fram som åpne sår i naturen. Det hjelper jo ikke meg at naturen og den friske lufta kommer tilbake i mitt nabolag om 100 år, tenker jeg, mens jeg som gjennomsnittlig nordmann årlig forbruker 13 tonn mineralressurser og har et energiforbruk som ligger skyhøyt over det den jevne verdensborger har.

Alt som ikke kan dyrkes, fanges eller jaktes på, må hentes opp fra jorda, og foredles og tilvirkes.  Et eller annet sted. Jeg blir "sykt" glad når jeg hører at sjøørreten er kommet tilbake i Lutelva. Dritten fra i går er borte. Men det må jo lages papir. Vi må ha noen som henter ut og produserer det vi bruker i vår daglige velstand. Og kanskje er Lutelva likevel ikke borte, kanskje har den bare flyttet på seg. Til et annet sted, et annet nabolag, langt, langt vekke, der vi ikke ser den.