Fredrik Høgaas

Forsker
Telefon: 73904316

Da Amazonas rant ned Glomdalen


Flommen nedover Glomdalen på slutten av istida, forandret hele dalføret. (ill.foto)
På slutten av siste istid ble en gigantisk innlandssjø - Nedre Glomsjø - demt opp mellom hovedvannsskillet og den stadig tilbakesmeltende innlandsisen. Da isdemningen brast, styrtet en elv tilsvarende Amazonas' vannføring ned Glomdalen og forandret dalføret for alltid. En ny studie av hendelsen viser at katastrofeflommen etterlot seg voldsomme spor i terrenget ...
​Figur 1. Oversiktsfiguren viser om-
trentlig utbredelse av Nedre Glom-
sjø, dreneringsrute gjennom inn-
landsisen og landområdene som
ble oversvømt av flommen sør 
for isdekket. Vi har fokusert
på området fra Rena til Magnor. 

På slutten av siste istid blokkerte innlandsisen vannets naturlige drenering sørover og førte til at smeltevannet fra breelvene dannet en sjø nord i Østerdalen - Nedre Glomsjø (Figur 1). Bresjøen stabiliserte seg først når den kunne drenere mot Trondheimsfjorden over Rugldalen nord for Røros.

Kontinuerlige og nær klin horisontale strandlinjer (sete/såttå) er erodert inn i dalsidene nord i Østerdalen og tyder på at bresjøen har eksistert. Disse sporene finnes over et så stort område at sjøen kan ha vært så mye som 100 km3 stor - eller ca. dobbelt så stor som Mjøsa!  

Styrtet sørover

Da vannmassene klarte å finne en dreneringsrute under den gjenværende innlandsisen, ble plutselig hele den enorme innlandssjøen satt i bevegelse i form av et jökulhlaup (styrtflom). Flommen styrtet sørover og grov og eroderte veldig i terrenget. Det mest spektakulære beviset på dette er Jutulhogget - et c. 2,5 km langt og 250 m dypt gjel mellom Østerdalen og Tylldalen.

Vi har studert de geologiske sporene på sørsiden av innlandsisen. Fra før av er det blant annet bevist at flommen brøt løs og tok med seg enorme isfjell helt fra brefronten nord for Elverum til Romerike. Disse strandet på leirslettene her og lagde pløyemerker etter som strømmen dro de med seg. Romeriksmjele - en særegen og svært lite fruktbar siltavsetning - er også knyttet til katastrofetapningen av Nedre Glomsjø. Organisk materiale ble druknet og bevart av mjelen under flommen, og aldersbestemmelse ved hjelp av radiokarbondateringer foreslår at hendelsen inntraff en gang mellom 10 500 - 10 000 år siden.    

Ved å benytte laserdata (luftbåren LiDAR) har vi nå også fått god oversikt over katastrofeflommens herjinger i strekningen mellom Rena og Magnor. Laserdataene lar oss produsere terrengmodeller uten vegetasjon og av svært høy oppløsning, noe som gir oss en enestående oversikt over regionen.

Resultatet er at vi nå har langt bedre forståelse av de enorme konsekvensene knyttet til denne fascinerende hendelsen. Gjennom nesten hele studieområdet har vi funnet et tydelig, øvre flomnivå, som viser akkurat hvor høyt flomvannet befant seg på sitt høyeste (Figur 2 og 3). Mellom Elverum og Kongsvinger, hvor Glomdalen er på sitt bredeste, er det få erosive spor det høyeste flomnivået. Her har nok flommen bredt seg utover og hatt mindre kraft. Der hvor dalføret igjen blir trangere, som sør og vest for Kongsvinger, dukker det på ny opp tydelige erosive nivå høyt over dalbunnen.

Figur 2. Flomprofil for studieområdet Rena - Magnor. Det blå feltet viser hvor høyt over dalbunnen flommen befant seg på sitt høyeste. X representerer hvor i studieområdet vi har kartlagt store flomavsetninger. Innfeltkartet viser dalførene og plassering 

 

Figur 3. Flyfoto og LiDAR-illustrasjon av samme områdeutsnitt langs Glomma, like sør for Rena. Det øverste flomnivået ses som en kontinuerlig linje i terrenget, opp mot 75-80 meter over dalbunnen. Merk hvor mye bedre oversikt man har med LiDAR-illustrasjonen kontra flyfotoet.

Gigantisk elv og enorme avsetninger 

Ved å benytte dette øvre nivået har vi beregnet en 2,4 km bred og opp til 78 meter dyp flomelv like nord for Elverum (Figur 4). Dette utgjør et areal større enn 120 000 m2! På samme lokalitet i dag er Glomma - Norges største elv - i underkant av 300 meter bred. Lenger sør i studieområdet møtte flommen havet, som sto mye høyere på den tiden, og noe av vannmassene i dalprofilene er derfor marine. Stor- og Vesleofsen, som rammet Østlandet i henholdsvis 1789 og 1995, blir små bekker i sammenligning.

Figur 4. Dalprofiler fra 4 forskjellige steder i studieområdet (a - nord for Elverum, b,c og d - rundt Kongsvinger). Den blå veggen representerer fossen som kom stormende nedover Glomdalen da flommen var på sitt høyeste. Forskjellen mellom dalbunn og øvre flomnivå utgjør den totale flomhøyden på de forskjellige lokalitetene. Havet sto fortsatt langt inne i landet på den tiden og rundt Kongsvinger består noe av flomarealet derfor av marint vann (mørkere farge). Merk det beskjedne arealet som dalbunnen utgjør i dag og sammenlign dette med flomarealet. Posisjonen på profilene finnes i Figur 2. 

Noen av de mest imponerende følgene av katastrofeflommen er avsetningen av enorme grusbanker, eller flombarer (markert med X i Figur 2). Tilsvarende finner man i dagens elver, bare i langt, langt mindre skala. Barene er dominerende avsetninger - ofte flere titalls meter høye og mange kilometer lange - og gjerne strømlinjeformet med den tidligere flomretningen. Mange av flombarene er utviklet i le av flomhindringer, f.eks. fjellknauser, hvor vi kan forvente gunstige avsetningsforhold. Flomavsetningene blir generelt sett mindre jo lenger sør i studieområdet man kommer, noe som tyder på avtakende strømhastighet.

Feid bort av flommen

De første menneskene hadde trolig vandret inn i dalen på den tiden og man kan bare forestille seg hvordan hendelsen påvirket innbyggerne i området. Flommen utartet seg trolig som en buldrende grå slamstrøm, full av enorme isfjell som hadde blitt brutt løs fra brefronten lenger nord. I områdene lengst nord ville en flere titalls meter høy foss kommet stormende ned Glomdalen, knapt uten forvarsel. Evakuering av boplasser ville vært nytteløst og det er rimelig å anta at svært mange mennesker ble feid bort av strømmen og mistet livet under hendelsen. Det var en kataklysmisk syndeflod som feide nedover Glomdalen og endret dalføret for alltid ...

NB: Hele studien kan du lese i Quaternary Science Reviews

Figur 5. Flyfoto og LiDAR-illustrasjon av samme områdeutsnitt langs Glomma, like nord for Elverum. Flombaren man ser i bildet er opp mot 3 kilometer lang og 40 meter høy. 

Lese mer?

  • Follestad, B.A., 1997. Preliminary report on the research project: Upper and Lower Glomsjø - subglacial waterways or open lakes? Norges geologiske undersøkelse, Bulletin 433, 50-51.
  • Holmsen, G., 1915. Brædæmte sjøer i Nordre Østerdalen. Norges geologiske undersøkelse, 73.
  • Holmsen, P., 1967. Bredemte sjøer eller subglaciale avsetninger? Norges geologiske undersøkelse, 255.
  • Longva, O., 1984. Romeriksmjelen danna ved ein storflaum på Austlandet for vel 9000 år siden. Norges geologiske undersøkelse, Årsmelding, 1984, 8-11.
  • Longva, O., 1994. Flood Deposits and Erosional Features from the Catastrophic Drainage of Preboreal Glacial Lake Nedre Glåmsjø, SE Norway. Department of Geology, University of Bergen (Doktorgradsavhandling).
  • Longva, O., Bakkejord, K.J., 1990. Iceberg deformation and erosion in soft sediments, southeast Norway. Marine Geology, 92(1), 87-104.
  • Longva, O., Thoresen, M.K., 1991. Iceberg scours, iceberg gravity craters and current erosion marks from a gigantic Preboreal flood in southeastern Norway. Boreas, 20(1), 47-62.