Attpå-istiden på Helgeland

Lenge hadde innlandsisen trukket seg sakte, men sikkert tilbake fra maksimumsposisjonen på sokkelkanten, langt vest for dagens kystlinje. Klimaet var varmt og breene var i ferd med å smelte innover i fjordstrøkene. Men i yngre dryas-perioden for ca. 12 000 år siden – eller «attpå-istiden» som perioden passende nok også er blitt kalt – ble klimaet brått mye kaldere og innlandsisen gjorde en siste krampetrekning.

Sporene etter perioden er tydelige på søndre Helgeland og vitner om en kald og brutal tid. Innlandsisens vekst førte til at breene kjørte bulldoser over terrenget, skrapte berg og transporterte sand, grus og stein ut mot isens ytterpunkter. Materialet ble avsatt i mektige morenerygger som kan spores nær kontinuerlig gjennom hele regionen (Fig. 1 og 2). 

Samtidig sto havet 100-130 meter høyere enn i dag. Helgeland er strandlinjenes rike og et ypperlig område for å studere spor etter tidligere, høyere havnivå og landhevingen som har pågått etter siste istid. På vestsiden av Velfjorden finnes det et prakteksempel på en strandlinje erodert inn i fast fjell (Fig. 3).

Denne ses som en sammenhengende, flere kilometer lang og 30-50 meter bred terrasse, som står som evig vitnesbyrd på hvor effektiv erosjonen var i yngre dryas. Da bidro frostsprengning, sjøiserosjon og fryse-tine-prosesser rundt tidevannsnivået til utviklingen av disse påfallende linjene i terrenget. Etter som vi ikke ser spor etter materialet som ble erodert bort, antar vi at dette frøs fast i sjøisen og ble fraktet utover i fjordene.

Det er fascinerende å vite at man befinner seg på en 12 000 år gammel landform når man går oppe på strandlinjen. Rask landheving etter yngre dryas gjorde at stadig mer av dagens Helgeland steg klar av havet, men prosessen pågår fortsatt og de lavesteliggende delene av kysten, slik som Brønnøysund sentrum, har ikke vært tørt land mer enn noen få tusen år.

<

Slår på lyset under vann

Geologien stopper ikke i fjæra, men fortsetter også under havoverflaten. For å få oversikt over geologien i havdypet har vi samlet inn dybdedata ved hjelp av et multistråle-ekkolodd. Dette gir en enorm mengde dybdepunkter som kan sys sammen til en digital 3D-modell – av fjordbunnen mange hundre meter under overflata. Ved hjelp av modellen kan vi nå spore brefremstøtet under yngre dryas også i fjordene. Brefremrykket i Ursfjorden nådde helt frem til Homborneset, hvor vi ser at en 100 meter høy morenerygg krysser fjorden på 500-600 meters dybde.

Samtidig lå en breutløper og kalvet i Velfjorden. Her ses den tidligere brefronten som en svær vifteformet randavsetning – en såkalt grunningssonekile – i den midtre delen av fjorden (Fig. 5).

På toppen av og ved sedimentkilen har vi kartlagt langstrakte glasiale lineasjoner som crag-and-tails og flutes. Lineasjonene, som er avsatt under breen, er rygger av løsmasser som speiler den tidligere isbevegelsesretningen og forteller oss at en hurtigstrømmende isbre fraktet enorme mengder grus, sand og slam ut i Velfjorden for om lag 12 000 år siden.

Lokale isbreer vokser frem

Isbreer dukket nå også opp i områdene utenfor innlandsisen. Tydelige spor etter lokale botnbreer finnes i form av endemorener på Vega, rundt Høyholmstindan, ytterst i Velfjorden og i skyggen av Lysingen i Ursfjorden. Ved Høyholmstindan har vi kartlagt morenerygger fra innlandsisen og botnbremorener side om side. Her strakk innlandsisen seg oppå høyfjellsplatået, men de høyeste tindene gjorde at noen områder lå i le for brefremrykket. I disse botnene dannet det seg lokalbreer som avsatte store, blokkrike morenerygger.

Den mest imponerende botnbremorenen finner vi imidlertid på Vega (Fig. 6 og 7), hvor en mektig morenerygg kan ses buktende i terrenget i skyggen av Trollvasstinden (801 moh).

Snø og is som samlet seg her under attpå-istidens barske klima, strømmet ned fjellsidene og dannet en 1 km lang, opp mot 150 meter bred og 10-20 meter høy morenerygg – et skolebokeksempel av en randmorene avsatt av en botnbre.

Teistdalen – en istidsoase

Teistdalen i Ursfjorden var en rik havbukt i den varme allerød-perioden rett før yngre dryas. Her har vi funnet en rekke ulike skjell som levde i havet for snaue 14 000 år siden (Fig. 8).

Fremrykket til Homborneset i Ursfjorden i attpå-istiden begravde imidlertid skjellene, noe som beviser at stor-isen rykket frem minst 5 km under den kalde perioden. Dateringer av hvalbein funnet i istidsleire noen km nordvest for Teistdalen viser at det samtidig svømte grønlandshval langs kysten. Våre geologiske utgravinger viser altså at Teistdalen – og kyststrøkene generelt – var fulle av liv før attpå-istiden satte inn.

For 11 500 år siden tok kuldeperioden og istiden slutt og vi gikk inn i mellomistiden vi nå befinner oss i. Sporene etter attpå-istiden finnes imidlertid fortsatt, som et minne om en kald og ugjestmild periode – og til glede for geologer og andre interesserte.

Studien er en del av kartlegging av kvartærgeologi på Søndre Helgeland. Les mer i norsk geologisk tidsskrift – her!

Kart og litteratur

Andersen, B.G., Bøen, F., Rasmussen, A., Rokoengen, K., Vallevik, P.N., 1982. The Tjøtta glacial event in southern Nordland, North Norway. Norsk geologisk tidsskrift, 62, 39-49.

Bargel, T.H., 2003. Quaternary geological mapping of Central Fennoscandia and Nordland: Deglaciation, deposition, stratigraphy and applications. Doktor Ingeniør Thesis. Department of Geology and Mineral Resources Engineering, NTNU, 324 pp., 9 enclosures.

Follestad, B.A., 1992. Tjøtta 1826-4, kvartærgeologisk kart M 1:50 000. Norges geologiske undersøkelse.

Høgaas, F. 2015. Beskrivelse til Leka - 1725 III - kvartærgeologisk kart M 1:30 000. Landformer, løsmasser og landskapsutvikling på Leka. NGU-rapport 2015.044. Norges geologiske undersøkelse.

Høgaas, F., Gislefoss, L., Olsen, L., 2018. Brønnøysund 1725-1, kvartærgeologisk kart M 1:50 000. Norges geologiske undersøkelse.

Høgaas, F., Olsen, L., Sveian, H., Sørensen, E., 2018. Vega 1726-2, kvartærgeologisk kart M 1:50 000. Norges geologiske undersøkelse.

Rekstad, J. & Vogt, J.H.L., 1900. Søndre Helgelands kvartærgeologi. Norges geologiske undersøkelse 29, 62-112.