Antropocene inntrykk og avtrykk
Det kryr av folk på Gudenes øy. Vi er på Jeju Teukbyeol Jachido i Koreastredet, langt ute i havet sørvest for Koreahalvøya. Et godt klima, flotte strender, vakker natur, sjømat av ypperste kvalitet, og et godt rykte som den perfekte øya for hvetebrødsdager, trekker tusenvis av turister til øya i en jevn strøm, dag etter dag, året rundt.
En svett tur på nærmeste høydedrag, og så ned til havet og stranda. Her myldrer det av godt kledde barn og voksne, både ved og i vannet. Alle passer på at skadelige solstråler ikke slipper til. Jeg tar det for gitt at en korpulent og lett rosafarget trønder i badeshorts i så måte fungerer som et levende fareskilt blant de stedegne badegjestene.
Litt bortenfor ser jeg barn med bøtte og spann måke opp noe som ser ut som hvit skjellsand. Når jeg kommer nærmere forsvinner litt av idyllen. Det går opp for meg at det hvite ikke er skjellrester, men små isoporbiter. Ser jeg nøyere etter finner jeg rester av isopor over alt, i vannet, på og i sanden, og på de vulkanske klippene. Jeg kommer over krabber som strever med å tømme de små hulrommene i lavaen for isoporbiter! Lenger bort på stranda finner jeg stormavsetninger med markerte lag av isopor og plast. Skråsjikt og gradert lagning. Nærmest som et lærebokeksempel i sedimentologi. Velkommen til antropocen!
I flyet på vei til Sør-Korea brukte jeg tiden til fordype meg i "Den sjette utryddelsen", Elizabeth Kolberts prisvinnende "unaturlige historie" fra 2015. I kapitlet "Velkommen til antropocen" forteller hun om et møte med paleontologen Jan Zalasiewicz som "… er overbevist om at selv en lavkompetent stratigraf om rundt hundre millioner år vi kunne si at noe helt ekstraordinært skjedde i det tidsrommet vi regner som nåtid. Dette selv om alt det vi regner som menneskelige underverker – skulpturer, biblioteker, monumenter og museer, byer og fabrikker – kommer til å være komprimert i et lag i et lag sediment som ikke er tykkere enn et sigarettpapir". Joda, ingen tvil. Vi setter våre spor. "Ikke tykkere enn et sigarettpapir?" Fortsetter vi slik, ser det ut til at de som i fjern framtid studerer sanden her, vil kunne identifisere antropocen ved tydelige lag med plast.
"Hvert minutt dumpes plast tilsvarende en full søppelbil i havet", skriver professor Anne Sverdrup Thygeson ved NMBU i en kronikk i Aftenposten, og forteller videre at "vi nå lager og bruker 20 ganger mer plast per år enn for 50 år siden". Plast brytes ned svært sakte i naturen. Fortsetter vi slik vil det, i følge en rapport fra Ellen MacArthur Foundation, i 2050 være mer plastikk enn fisk i havet. Dystre utsikter.
Vi resirkulerer om lag 10 prosent av den plasten vi bruker. Vi kan gjøre mye mer. Og nå viser det seg at vi kan få uventet hjelp. Fra melbiller! Thygeson refererer i sin kronikk til kinesiske og amerikanske forskere som har funnet ut at melbiller spiser isopor, og til japanske forskere som har påvist at det finnes bakterier som kan bryte ned plastflasker. Melbillene omdanner isoporet til karbondioksyd og gjødsel (rent nok til å kunne brukes som plantejord), og bakteriene bryter ned polysteren-plast rast og effektivt. Mekanismene bak det hele er enzymer. Enzymer som fungerer som kjent som katalysatorer i alle levende organismer. Det viser seg at enzymene også virker på egen hånd, og kan bryte ned plastflasker uten hjelp av bakterier.
Naturen har utallige løsninger. Så kanskje Jan Zalasiewicz får helt rett? Om hundre millioner år vil det eneste sporet etter vår tid være en tynn, men likevel helt særegen, stripe, dypt nede i mektige pakker med sedimenter.
