Dette er et NFR-finansiert prosjekt (2007-2010) under det Internasjonale Polaråret, IPY
FF JAN MAYEN VED SVALBARD: Fem døgn på havet for en halv million kroner. Dette koster et kort tokt med forskningsfartøyet Jan Mayen.
Av Maja Sojtaric
Når det er snakk om slike summer må man legge gode planer for hvordan man skal bruke tiden om bord.
Katrine Husum er maringeolog ved Universitetet i Tromsø (UiT) og var nylig toktleder på et forskningstokt knyttet til SciencePub-prosjektet i Polaråret.
– Det koster 100 000 kroner i døgnet for å leie FF Jan Mayen. Det er derfor vi jobber 24 timer i døgnet når vi er om bord og går i samme skift som mannskapet. Og når noe går galt må man ha en plan B. Vi kan ikke ligge stille, det er å kaste penger rett ut i havet, forteller Katrine Husum.
Beinhard prioritering
Det er søknadsfrist en gang i året for forskningstid på Jan Mayen. Katrine Husum begynte på planleggingen av dette toktet for over et halvt år siden. Jan Mayen er ett av to isgående forskningsfartøy i Norge. Den andre er Lance som eies av Norsk polarinstitutt.
– Vi må prioritere beinhardt på hvilke prosjekter vi skal søke til og hvor lange tokter vi kjører.
Det er en stort logistisk kabal som må gå opp. UiTs forskningsfartøy er fullbooket hele sesongen. Jan Mayen brukes blant annet av biologer, maringeologer, og fiskeriforskere i løpet av sesongen. Selv om det hovedsakelig er universitetet som bruker fartøyet, er båten leid ut til Havforskningsinstituttet 25 prosent av tiden. Også UNIS bruker fartøyet i 30 toktdøgn.
– I tillegg tar det lang tid å få alt utstyret om bord. Når biologene skal bruke båten må vårt utstyr av og når geologene skal om bord, må alt flyttes på og lagres, opplyser Husum.
Derfor settes de geologiske toktene ganske nært hverandre i tid slik at man får minst mulig omlasting av kostbart og tungt utstyr.
Ikke optimalt tidspunkt
Tidspunktet for dette toktet var ikke optimalt for Katrine Husum. Men FF Jan Mayen er på tokt fra januar til desember og det er vanskelig å velge og vrake. – Vi skulle ønske at vi kunne kommet oss inn i Storfjorden og tatt noen prøver. Men fjorden er fortsatt islagt. Dermed måtte vi inn i et område som vi vet er isfritt hele året.
Vær og vind bestemmer ofte hva man kan gjøre av forskning. Utstyr for millioner av kroner kan lett bli ødelagt. Det er ikke bare forskere som gjør forskning mulig. Mannskapet og ingeniørene fra Institutt for geologi ved UiT er ifølge Katrine Husum helt avgjørende.
– De må være flinke til å jobbe med vinsjer og kraner som vi ikke kan håndtere. Vi er fullstendig avhengige av et godt forskningsfartøy og et dyktig mannskap og ingeniører.
Og det er et presisjonsarbeid uten like. Et tolv meter lang stålrør skal for eksempel senkes rett ned og tas rett opp av 700 meters dyp.
Isgående fartøy
Jan Mayen er ikke en isbryter. Det er et isgående fartøy som kun kan gå gjennom tynne lag med drivis. Båten var tidligere en tråler som i 1991 ble omgjort til forskningsfartøy. Fast om bord er det blant annet kostbart multistråle-ekkoloddutstyr som er viktig for geologer.
– Penetrasjons- og multistråle-ekkolodd gjør at vi kan stoppe opp hvis noe mer spennende dukker opp underveis, eller snu hvis vi finner ut at havbunnen er for hard. Utstyret vi bruker kan kun bore i løsmasser som leire, sand og grus. Harde sedimenter som berggrunn kan ødelegge det, forteller Husum.
Katrine Husum mener det er bruk for en båt til.
– Det blir vanskeligere å få tokttid for hvert år. Dette vil en isbryter avhjelpe. En isbryter kan i tillegg føre til at vi får undersøke flere arktiske områder. Arktis er et nøkkelområde. Interessen for det som skjer her oppe er enorm. Og det er ikke bare på grunn av Polaråret.
