Summary
Denne rapporten oppsummerer de viktigste erfaringene som er gjort gjennom de siste årenes forsknings-, utviklings- og kartleggingsarbeid med henblikk på forebygging av skred langs strandsonen i Norge. Arbeidet har gitt en økt forståelse for skredprosesser både som del av den naturlige landskapsutviklingen og som et resultat av menneskelige inngrep. I rapporten sammenfattes kunnskap fra 29 historiske skred langs strandsonen i Norge, generelle karakteristika for slike skred som forhåndsbetingelser, utløsningsfaktorer, utvikling og konsekvenser gjennomgås. Betydningen av faktorer som sedimentasjon, vannstandsendringer, hydrologi/klima, erosjon, gass, svake lag og menneskelig aktivitet beskrives. Noen viktige metoder som kan brukes for kartlegging i strandsonen er kort oppsummert. Det gis eksempler på hvilke tilnærminger som til nå har vært gjort til forebyggende kartlegging i strandsonen på ulike nivåer. Detaljerte sjøbunnskart, hvor de er tilgjengelige, kan sammen med kvartærgeologiske kart på land brukes som generelle aktsomhetskart for skred i strandsonen. Slike data gir informasjon om tidligere skredhendelser, erosjonsprosesser forårsaket av bølger eller undergraving av strømmer, potensielt høye poretrykk (pockmarks) og stabiliserende elementer som fjell og morene. Tegn på destabiliserende forhold er av særlig betydning der det er tykke avsetninger av marine sedimenter i strandlinjen. Den batymetriske informasjonen gjør det mulig å utvide prosedyrene for faregradsvurderinger av kvikkleiresoner i strandsonen som tradisjonelt kun er basert på data fra land. 2D resistivitet langs strandsonen kan inkluderes som ny metodikk ved en revurdering av prosedyrene for faregradsvurdering. Seismiske metoder og eventuelt prøvetaking kan bidra til kartlegging av svake lag i sedimentene. Høyoppløselig batymetrisk informasjon kan samles inn fra båt i synergi med andre kartleggingsprogrammer. Laserskanning i sjøen vil kunne gi nye muligheter for effektivt å framskaffe batymetriske data fra strandsonen over store områder. Annen ny teknologi, som for eksempel FF-CPTU, vil også potensielt kunne bidra i faresone- og stabilitetsvurderinger i strandsonen. Det anbefales at det etableres et system for prioritering av strandsoner for fare- og aktsomhetskartlegging, videre at det arbeides for at detaljerte batymetriske data blir mer tilgjengelige og at annen maringeologisk informasjon, for eksempel om landformer, blir langt ut på nett-tjenester slik at de kan komme til nytte for samfunnet.
