Det er i dag vel akseptert at framtidas (og dagens) klima som vi vil oppleve, består av summen av naturlige klimavariasjoner og menneskeskapt andel av klima. Fra undersøkelser av fortidas klima (paleoklima) vet vi at det naturlige klimaet varierer gjennom tid både i styrke og frekvens. Dette vil fortsette i framtida slik at basisklimaet (det naturlige klimaet) vil variere gjennom tid. Hvor relevant denne erkjennelsen vil være for prognoser av framtidas klima, er avhengig av at data om det naturlige klimaet blir anvendt i modellene som lager disse prognosene.

Paleoklimadata kan bidra på tre områder i forbindelse med klimamodeller:

1. Beskrivelser av klimasituasjoner i fortida kan brukes til å teste klimamodeller.
2. Beskrivelser av endringshastigheter i klimaparametre og rekkefølge på klimarelaterte begivenheter, bidrar til øket innsikt i klimaprosesser.
3. Dersom en kan gi prognoser for framtidig, naturlig klimautvikling, vil dette kunne inngå i modellene som prognoserer framtidas totale klima, og dermed bidra til å forbedre disse.

Med referanse til klimasituasjoner fra fortiden som kan brukes til å teste klimamodeller, kan det som eksempel nevnes at norske paleoklimaforskere har vært ledende i å utvikle kunnskap om utbredelse av isbreer i siste istids maksimum. Ismodellen som der er utviklet, er dramatisk forskjellig fra den som er benyttet til nå, og vil opplagt få stor betydning for testing av klimamodeller. Norske paleoklimaforskere er også helt i front når det gjelder utvikling av transferfunksjoner for kvantifisering av klimadata. Som et eksempel på dette kan det nevnes at det er påvist at sommertemperaturen ved overgangen fra siste istid til etteristiden i vest Norge endret seg svært raskt, og at denne endringen er både større og raskere enn det som kan forklares med endring i CO₂ alene. Selv om klimaprosessene som ligger bak ennå ikke er forstått, gir dette innsikt i noen av drivkreftene. Paleoklimamiljøenes evne til å gi prognoser for framtidig, naturlig klimautvikling er i dag dårlig utviklet. Dette skyldes delvis at dette er komplisert, men også at det har vært fokusert relativt lite på undersøkelser som kan bidra til dette. Her ligger vår største utfordring i den nærmeste framtid.

NORPAST (Past Climates of the Norwegian Region) er et koordinert, nasjonalt paleoklimaprosjekt hvis viktigste målsettinger er å framskaffe kvantitative klimadata, og anvende disse i modellering. I prosjektet fokuseres det på data med høy tidsoppløsning for å undersøke om det er sykler i den naturlige klimautvikling som med rimelig grad av sikkerhet kan framskrives i tid. Fordi denne typen undersøkelser er svært tidkrevende, konsentreres innsatsen om et begrenset antall lokaliteter langs nord-syd og øst-vest transekter både på land og i havområdene for å dekke et bredest mulig spekter av klimaregioner. Videre er hovedfokus på de siste 2000 år og på de store klimaendringene ved avslutningen av siste istid. Prosjektet startet i april 1999 og til nå har hovedarbeidet vært på innsamling av nytt materiale med nødvendig kvalitet for kvantifisering av klimaparametre, og på utvikling av transferfunksjoner for å kunne gjøre denne kvantifiseringen. Vi er i dag i stand til å kvantifisere sommer og vinter havtemperaturer og salinitet, sommer og vinter lufttemperaturer, årsnedbør, atmosfærisk CO₂ og antall av årets måneder med sjøisdekke. Usikkerhetene i estimatene er varierende, og hovedsakelig avhengig av kvaliteten på de moderne referansegruppene. Forbedring i disse inngår også i gruppens arbeide. I løpet av prosjektperioden vil det foreligge et databasert verktøy for å kvantifisere klimadata. Slike data vil være tilgjengelig for utvalgte lokaliteter og tidshorisonter langs de nevnte transekter. I samarbeid med modelleringsgrupper i Sveits og USA er det avtalt å gjøre modellering av klimautviklingen de siste 1000 år og for siste istids maksimum. Paleoklimagruppen ønsker også å utvikle konkrete prosjektsamarbeider på modelleringssiden med RegClim-prosjektet (Regional Climate Development under Global warming).