Teks/foto: Kirsti Moe

– Svaret vil også avgjøre et internt veddemål mellom Jon Landvik, Otto Salvigsen og Lyn Gualtieri som i seks dager har vandret rundt med ski på beina på platået på Amsterdamøya og samlet steinprøver. Om steinene har ligget i dagen i 10 000 år eller 50 000 år vil de først få svar på om et år. En komplisert analyse av prøvene vil vise hvor lenge steinene har vært utsatt for stråling fra verdensrommet, med andre ord hvor lenge de har ligget i dagen. Kosmisk stråling fra sola, fra stjerner og fra såkalte supernovaer påvirker grunnstoffer i steinen.

De tre ble fløyet til Amsterdamøya i slutten av mai og satt av med telt proviant og boreutstyr midt i "blokk-havet". Platået på toppen av øya er dekket av store kantede steinblokker hulter til bulter, en landskapstype som antagelig er dannet ved en temmelig voldsom klimapåvirkning, blant annet frostsprenging, over lang tid. Noen av steinene er åpenbart av et annet slag enn de andre, de må ha kommet dit med isen, spørsmålet er når de kom. Hvis de har ligget der i 10 000 år forteller det at platået var dekket av is under siste istid. Hvis de derimot har ligget der i 50 000 år eller enda lenger, så må det ha vært isfritt på toppen av Amsterdamøya da det sist var istid i Norge og på Svalbard. Det er steinene som stikker opp av snøen som er interessante. 28 kjerneprøver ligger nå klare til å bli analysert.

– Hvis det ikke var isfritt på Amsterdamøya og Danskøya var det ikke isfritt noen steder. Det kan godt hende at de må begynne å lete etter andre forklaringer på Svalbards særegne livsformer, sier Landvik. Selv mener han at det må ha vært isdekke på de to nordvestlige øyene også for 10 000 år siden. Lyn Gualtieri mener at det har vært isfritt, mens Otto Salvigsen vakler litt mellom de to standpunktene. Gualtieri, som for tiden arbeider ved Universitetet på Island, er med som ekspert på en ny dateringsmetode som først har blitt tatt i bruk de siste fem årene. De kosmiske strålene har reagert med bestanddeler i aluminium og beryllium som finnes i kvartsen i steinprøvene. Og ved å analysere hvor mye de er påvirket, kan hun fastslå hvor lenge de har vært utsatt for stråling. Det kreves apparater i 20 millioner kroners-klassen til denne analysen, det tar lang tid, men eksponeringstiden for steinene kan fastlås med en margin på 500-1000 år.

– For oss er det absolutt nøyaktig nok, smiler Landvik.

At Svalbard var dekket av is er det ingen tvil om lenger, selv om det ikke finnes noen av de tradisjonelle sporene etter istiden her, som for eksempel store endemorener. Geologer har diskutert de siste hundre årene om det for eksempel kan ha vært så tørt på Svalbard at det ikke falt nedbør nok til å danne isbreer. Men da Otto Salvigsen fant 10 000 år gammelt drivtømmer i hundre meters høyde på Kongsøya i slutten av 70 årene var diskusjonen så godt som slutt. En strandlinje hundre meter over havet viser at landet har hevet seg og det må derfor ha vært under et kraftig press.

- En så kraftig landheving tyder på at istykkelsen har vært 2-3000 meter, sier Otto Salvigsen ved Norsk Polarinstitutt. Han er nå med på å finpusse en av detaljene i Svalbards geologiske historie. Undersøkelsene inngår i et større prosjekt kalt NORPAST, og delprosjektet som Jon Landvik fra UNIS leder, undersøker isdekkets dimensjoner. NORPAST har som mål å øke forståelsen for naturlige klimaendringer, slik at teorier om framtida kan basere seg på kunnskap om naturlige variasjoner i klimaet på jorda. (© Svalbardposten)