Bærekraftig energi for alle (26.03.2012 09:16)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
I 2012 markerer vi FNs Internasjonale år for ”Bærekraftig energi for alle”. Fokuset rettes mot energitilgang for mennesker i fattige land. Utbygging av fornybare energikilder er et prioritert område for FN, og i alt 20 ulike FN-organisasjoner deltar i initiativet. Gjennom dette arbeidet ønsker FN å engasjere sine medlemsland, næringsliv og offentlige virksomheter til å bidra for til nå tre hovedmål: - Sikre tilgang til moderne energitjenester for alle, - Doble takten på forbedringer innen energieffektivisering, samt – Doble bruken av fornybar energi.
Tanken er at en storstilt satsning på fornybar kan gi muligheter en mer bærekraftig økonomisk vekst, både i u-land som må heve levestandarden for størstedelen av befolkningen og i-land som i dag opplever stagnasjon og økonomisk krise. Man ser for seg u-land kan ta steget direkte inn i en grønn økonomi, uten først å ta veien via en samfunnsutvikling basert på fossile energikilder. Er dette i hele tatt mulig?
Utnyttelse av geotermisk energi øker stadig om seg i Europa og andre steder i verden. Her fra boring i nær Kirchweidach i Syd-Tyskland, der man har en 3900 m dyp energibrønn, med det mål å kunne produsere 13 000 MWh elektrisitet per år.
Et viktig skritt er å spre kunnskapen om at betydelige mengder energi ligger lagret i bakken under oss; i fjell og grunnvann. I gjennomsnitt øker temperaturen nedover i dypet med rundt 3° C for hver 100 m. I den øverste delen av undergrunnen lagres det varme fra sola. I områder med lav geotermisk aktivitet (dvs. områder med ingen eller liten tektonisk og vulkansk aktivitet) vil temperaturen ned til noen få hundre meter i hovedsak være styrt av gjennomsnittlig årstemperatur på stedet. Geologiske variasjoner som varmeproduksjon og termisk konduktivitet kommer først inn som en viktig faktor ved 1000 m og dypere. Her vil varmeproduksjon fra nedbryting av radioaktivt materiale ha mye å si for den geotermiske gradienten
Selv om utnyttelse av geotermisk energi i dag ikke dekker mer enn 1 % verdens totale behov for energi, er potensialet meget stort. Dette gjelder både bruk av grunnvarme til oppvarming og utnyttelse av geotermisk energi fra større dyp til produksjon av strøm. Det er verd å merke seg at bruk av geotermisk er på rask framvekst i en rekke utviklingsland. Hvis vi ser på andel geotermisk energi i relasjon til det totale forbruket av elektrisitet, er 10 av de 15 landene med høyest andel geotermisk energi utviklingsland (inkludert El Salvador, Guatemala, El Salvador, Filippinene og Kenya).
Et av de landene som satser sterkest på å utnytte geotermisk energi er Kina. Målet er å produsere 560 000 GWh elektrisitet innen 2015. Selv om dette ikke vil dekke mer enn 1,7 % av landets totale energiforbruk, vil dette tilsvare et forbruk på 68,8 millioner tonn standard kullekvivalenter. Det er beregnet av bruken av grunn geotermisk energi i de 287 største byene vil kunne tilsvare en produksjon på 2,8 millioner GWh elektrisk strøm. Fratrukket nødvendig strømbruk til utvikling og drift av varmepumpene, vil dette tilsvare et forbruk på 250 millioner tonn kullekvivalenter, noe som igjen vil tilsvare 500 millioner tonn redusert utslipp av karbondioksid. I tillegg vil Kina produsere geotermisk energi fra 12 ulike områder med varme kilder, tilsvarende et forbruk på 4,52 millioner tonn kullekvivalenter, tilsvarende et redusert utslipp av karbondioksid på hele 1,3 milliarder tonn.
I Bayern har man boret et testhull (KTB) ned til 9100 m for å undersøke potensialet for dyp geotermisk energi.
Potensialet blir ennå mer overveldende hvis man også tar i betraktning muligheten for utnyttelse av dyp geotermisk energi på en regional skala også utenfor de 12 høytemperatur-områdene. Dette vil kreve en storstilt satsning på energibrønner boret ned til mellom 3000 m og 10 000 m. I følge nyere beregninger kan man få ut energi tilsvarende 860 trillioner tonn kullekvivalenter, noe som tilsvarer mer enn 7 trillioner GWh elektrisk strøm, og som er nok til å dekke Kinas totale årlige energiforbruk 260 000 ganger. Fantasitall? Tja, men hva om en liten del av dette potensialet faktisk blir utnyttet? Og hva om tilsvarende beregninger gjøres for andre deler av verden?
For å kunne utnytte potensialet for geotermisk energi må det framskaffes ny geologisk kunnskap. Vi må kjenne til løsmassemektigheter, ha kunnskap om hydrogeologiske forhold i undergrunnen, kjenne til porøsitet og permeabilitet i reservoarene dypt nede i undergrunnen, vi må kjenne til varmeproduksjon og varmeledningsevne i de ulike bergartene, og vi må vite hvor store rom i undergrunnen de geotermiske reservoarene strekker seg over. Bærekraftig energi for alle handler mye om geologi. De som ønsker å gjøre en forskjell ved å bidra til en verden med økt bruk av miljøvennlige energikilder, gjør klokt i å velge en utdanning som gjør at de kan omsette gode intensjoner til konkret handling. I så måte er kunnskap innen geologi et godt og nødvendig fundament.
Om å tenke på et tall (16.02.2012 10:51)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Halfdan Carstens retter i sin leder i GEO nr. 1, februar 2012 søkelyset mot en sentral problemstilling: Kan vi tallfeste verdien av mineralforekomstene i norsk berggrunn? NGU blir i mange sammenhenger sitert på at ”bergrunnen skjuler mineralske verdier for 1.500 milliarder kroner”. I følge Carstens ”stiller ingen – absolutt ingen – spørsmålstegn ved sannhetsgehalten”.
Nå har vi heldigvis i Norge en oppegående presse, og NGU blir ofte konfrontert med dette sentrale spørsmålet. NHD har naturligvis forlengst stilt det samme spørsmålet. Vi kan da henvise til beregninger som kan gjøres basert på tilgjengelig informasjon i NGUs databaser for mineralressurser i Norge (industrimineraler, metaller, naturstein, pukk og grus). Kildene for tonnasjene i metallforekomstene er hovedsakelig Fennoscandian Ore Deposit Database (FODD). Dette er et samarbeidsprosjekt utviklet av de geologiske undersøkelsene i Finland, Norge og Sverige og ansvarlige etater i Murmansk og Karelen regioner i Nordvest-Russland. Tonnasjene er tall som varierer med kunnskapsgrunnlaget og beregningsmetode. Pris, og dermed også tonnasjens verdi, varierer med markedsmekanismer. Tar man utgangspunkt i den informasjonen som finnes i disse databasene, finner man at et tall på 1.500 milliarder kroner er relativt konservativt sett i forhold til dagens råstoffpriser.
Carstens skriver ”NHD er ikke interessert. Departementet har begjærlig grepet et stort tall som passer til de fleste formål.” Dette er en merkelig påstand i lys av bevilgningene som NGU har fått til bedre dokumentasjon av mineralpotensialet i landets tre nordligste fylker og departementets innsats for å få frem en ny mineralstrategi.
NHD har selvsagt, i motsetning til Carstens, en god forståelse av NGUs mandat. Det er ikke slik at ”NGU forvalter berggrunnen på samme måte som Oljedirektoratet (OD) forvalter kontinentalsokkelen.” Organisasjonen med forvaltningsansvar for landets mineralressurser er Direktoratet for Mineralforvaltning (se: En ny hverdag, s. 62-63 i samme nummer av GEO).
I forskrift til mineralloven, kapittel 1: Undersøkelser, utvinning og drift, § 1-5. Søknad om utvinningsrett til statens mineraler står følgende: "Søknad om utvinningsrett skal inneholde… (bl.a.): e) opplysninger om hvilke mineraler utvinningsområdet inneholder, hvilke undersøkelsesarbeider som er foretatt og resultatene av disse; f) dokumentasjon på forekomstens rikholdighet, størrelse og beskaffenhet."
En slik plikt til å dokumentere ”forekomstens rikholdighet, størrelse” gjelder ikke i forbindelse med etablering av drift på grunneiers mineraler (industrimineraler og byggeråstoffer). Kravene for årlig rapportering for alle bedrifter som utnytter mineralske ressurser på land, både statens og grunneiers mineraler, omfatter bl.a. tall for produksjon, men ikke for reserver. Konklusjonen er at heller ikke Direktoratet for mineralforvaltning har et offentlig mandat som kan sammenlignes med mandatet til Oljedirektoratet slik det ble definert i 2003. Håndtering av et slikt mandat vil trolig også medføre et behov for en betydelig økning i Direktoratets bemanning i tillegg til økningen som er nødvendig som konsekvens av den nye mineralloven (se: En ny hverdag, s. 62-63 i samme nummer av GEO).
Så hva er NGUs ansvar? I vedtektene for NGU heter det blant annet: ”NGU skal aktivt bidra til at geofaglig kunnskap utnyttes til en effektiv og bærekraftig forvaltning av landets naturressurser og miljø. (…) Som forskningsbasert forvaltningsorgan er NGU også de andre departementenes faginstans i geofaglige spørsmål. NGU har som hovedoppgaver å samle, bearbeide og formidle kunnskap om de fysiske, kjemiske og mineralogiske egenskapene til landets berggrunn, løsmasser og grunnvann.”
NGU har 27 ansatte, de fleste forskere, som har dokumentasjon av landets ressurser og potensial for metalliske malmer, industrimineraler, naturstein, sand, grus og pukk som hovedoppgave. NGUs databaser omfatter opplysninger om ca. 19.000 forekomster, fordelt på industrimineraler (2.300), metaller (4.600), naturstein (1.200), sand/grus (9.200) og pukk (1.600). Databasene for byggeråstoffene omfatter allerede en klassifisering av utvalgte forekomster etter nasjonal, regional og lokal betydning. De årlige rapporter: Mineralressurser i Norge, som utarbeides i et samarbeid med Direktoratet for mineralforvaltning, omfatter bl.a. kart som viser forekomster av nasjonal interesse, også for malm- og industrimineralforekomster.
Spørsmålet om verdivurdering av mineralske ressurser er ikke bare et norsk problem. De fleste land er i samme situasjon, og EU har derfor satt dette opp på sin agenda. NGU har som mål å oppgradere innholdet i databasene for malm- og industrimineralforekomster av nasjonal, regional og lokal betydning, inklusiv data om forekomstenes størrelse/potensial og arealutstrekning. Denne oppgaven er omfattende for metallforekomster, men for de best undersøkte forekomster har man, i mange tilfeller, gode data fra selskapene som driver eller undersøker forekomstene. For dokumentasjon av reserver følger de fleste av selskapene internasjonale krav som er utviklet, først og fremst i Canada og Australia, for å sikre at investorer får pålitelig informasjon. Forholdene er noe annerledes innen industrimineralbransjen. Mens de fleste metaller selges i henhold til priser som fastsettes i metallbørsene (f. eks. London Metal Exchange), er industrimineraler og byggeråstoffer solgt på kontraktpriser. For visse typer industrimineralforekomst kan man produsere flere produkter med varierende kvalitet og betydelig spredning i pris fra en og samme forekomst. Kunnskap om forekomstenes omfang og egenskaper får dermed en annen betydning enn det som er tilfelle for metallforekomster og arbeidet hos NGU for å dokumentere forekomstene blir desto mer utfordrende.
På kortere sikt er NGU i gang med et prosjekt som i løpet av første halvår vil legge frem en rapport som dokumenterer utfordringene tilnyttet fastsettelse av verdiene for forekomster av nasjonal betydning, og som vil også omfatte en analyse av verdien disse har.
Nye norske byggeklosser (05.01.2012 09:58)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
”Hva bør du bli når du blir stor?” spurte DN Talent helt på tampen av fjordåret (Dagens Næringsliv 30. desember 2011; ”Fremtidens byggeklosser”). Et av svarene var at de neste 20 årene trengs ingeniører/sivilingeniører for å utvikle grønn teknologi, hente ut olje, og ikke minst, konstruere infrastruktur for en befolkning i vekst. Norsk borger nr. 5 million vil bli født første kvartal i år, og i følge Statistisk Sentrabyrå kan vi forvente at vi fram mot 2030 blir vel en million flere innbyggere her i landet. Dette medfører også et spesielt økt behov for økonomer, leger, sykepleiere og omsorgsarbeidere. Artikkelen i Dagens Næringsliv omfatter også intervju med fem studenter om deres syn på fremtiden; - sykepleieren, læreren, sivilingeniøren, siviløkonomen og geologen. Dette er positivt; det er jo ikke så ofte at geologer blir trukket fram i slike undersøkelser.
I følge ”Bedriftsundersøkelsen våren 2011” i regi av Nav og Tekna, manglet vi i fjor 500 geologer og geofysikere. Dette var yrkesgruppen med strammest arbeidsmarked her i landet i fjor. Det går videre fram av undersøkelsen at det i ”fremtiden vil være behov for geologer til å jobbe i oljebransjen, med klimautfordringer som rassikring og mineralleting”.
Fra mitt ståsted er det ikke vanskelig å skrive under på dette. Det utdannes for få geologer ved norske universitet og høyskoler til å dekke dagens og fremtidens behov. For fire år siden skrev jeg en kronikk i Adresseavisen; ”Hvem skal bygge landet?”. Da hadde søkertallene til geofagene vært rekordlave over 2-3 år. Nå er den negative trenden heldigvis snudd, i alle fall midlertidig. Søkertallene fra Samordna opptak viste at flere valgte å studere geofag høsten 2011. Ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo var det en økning på 18 % sammenlignet året før, mens søkertallet var mer enn fordoblet i forhold til i 2005. Opptaket innen Geovitenskap ved Universitet i Bergen viste samme positive utvikling, og det samme gjaldt landets øvrige geofaglige læresteder.
Men fremdeles utdannes det for få geologer og geofysikere til å dekke dagens behov, og vi må tilsynelatende belage oss på å hente inn en betydelig del av ”fremtidens byggeklosser” fra utlandet. Det er ikke noe negativt i det, tvert i mot. Verden en full av unge, høykompetente geovitere som gjerne vil sikre seg et godt liv i et av verdens beste land å bo i. Disse vil i stor grad bidra til å sikre nødvendig verdiskaping og gode sosiale kår for Norges kommende generasjoner. Men det ville vært bra om flere av de som går ut fra våre videregående skoler valgte en yrkeskarriere innenfor områder der samfunnsbehovene er størst. Spør du deg selv om ”Hva du bør bli når du blir stor?”- er det greit å vite at et av de tydeligste svarene er geolog eller geofysiker.
Geologisk tid, geotermisk energi og Ellen G (20.12.2011 10:05)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
I år feirer vi det Det internasjonale kjemiåret, etter at De forente nasjoners 63. generalforsamling allerede for tre år siden vedtok å utpeke 2011 til kjemiens år. Her i landet er det Norsk kjemisk selskap som er ansvarlig for gjennomføringen av Det internasjonale kjemiåret, men vi geologer har også gode grunner til å være med.
Geologi uten kjemi og fysikk gir knapt noen mening. I denne anledningen er et spesielt ett poeng jeg vil dra fram foran de andre. Da avdelingsleder ved NGU Øystein Nordgulen ble intervjuet i Geo, samme år som FN vedtok kjemiåret, uttalte han blant annet følgende om hva han så på som de viktigste gjennombruddene i geologisk forskning de siste 150 år: ”Da radioaktiviteten ble oppdaget helt på slutten av 1800-tallet var grunnlaget lagt for å bestemme alderen på mineraler og bergarter. Den andre store suksessen for geofagene var selvsagt platetektonikken som slo gjennom på 1960-tallet. Sammen med mange nye teknikker for aldersbestemmelse har dette gitt en forklaringsmodell for utviklingen av Jorden som til nå har vist seg å holde mål”.
I 1896 hadde Henri Becquerel i Paris oppdaget at uranmineraler spontant avgir stråling, et fenomen som senere ble kalt radioaktivitet, og to år senere oppdaget Marie og Pierre Curie to nye radioaktive grunnstoffer - radium og polonium. I år er det 100 år siden Marie Curie mottok nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen. I Norge finnes det flere steder uranholdige bergarter (alunskifer, enkelte granitter) med høy innhold av radium og polonium. NGU har i samarbeid med Statens Strålevern utarbeidet kart over slike områder, der faren for radonstråling er spesielt høy. Noen deler av landet vårt har også høye verdier av Cs-137 i bakken, som en følge av nedfallet fra Tsjernobyl for 25 år siden (les også bloggen: Hengelås og radioaktive reinsdyr, 29.09.2011).
Ellen Gleditsch, pioner innen sitt fagfelt og landets andre kvinnerlige professor.
Foto: Universitietet i Oslo.
I 1907 søkte den nyutdannete farmasøyten Ellen Gleditsch (1879-1968) seg til Marie Curie’s laboratorium i Paris. Hun ble Norges første autoritet innen dette feltet, og bygget senere opp et undervisningstilbud og forskningsmiljø innen radiokjemi. Ellen Gleditsch var ikke bare pioner innen sitt fagfelt; hun var en av få kvinner på universitetet og ble Norges andre kvinnelige professor.
I Paris fikk Ellen Gleditsch oppgaven med å isolere radium fra bariumsalter. Dette ble Gleditschs hovedansvar i fem år, og hun bidro etter hvert innenfor flere debatter i den tidlige radioaktivitetsforskning, både alene og sammen med Marie Curie. Etter oppholdet i Paris fikk hun et adjunktstipend ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania.
Ellen Gleditschs kom til å høste stor anerkjennelse for sin forskning på forholdet mellom radium og uran (Ra/U) i mineraler, som bidro i kartleggingen av hva radium stammet fra. I USA arbeidet hun med radiums (226Ra) halveringstid, som tidligere hadde blitt bestemt med svært ulikt resultat. Dette arbeidet ble siden fremhevet fra flere hold som en av hennes viktigste.
I påfølgende år som dosent og professor jobbet Gleditsch med forskning knyttet til anvendelsen av radioaktivitet på geologiske spørsmål. Blant annet var hun opptatt av datering av mineraler basert på radioaktiv nedbrytning. Gjennom arbeidet med den radioaktive kaliumisotopen 40K, avdekket Gleditsch og hennes ungarske medarbeider, Tibor Gráf, blant annet at kalium bidro med 20 % av varmeproduksjonen i vulkanske (eruptive) bergarter, - et arbeid som vekket betydelig internasjonal interesse.
Når vi nå skriver 2011 er verdien av hennes arbeid og oppdagelser, nær sagt, større enn noensinne. Økt satsning på geologisk utforskning og mineralprospektering i norske fjell fører til et stort behov for gode aldersdateringer som basis nye geologiske modeller. Rundt om i verden er interessen for dyp geotermisk raskt økende, og vi kommer sakte med sikkert etter når det gjelder å undersøke hva potensialet er her i landet.
Foto: Universitetet i Oslo
Ellen Gleditsch var aktiv til det siste, og det siste manuskriptet leverte hun rett før hun døde som 88-åring våren 1968. Hun mottok mange velfortjente æresbevisninger, blant disse æresdoktorater ved Strasbourg i 1948 og ved Sorbonne i 1962. Kanskje burde vi geologer nå på tampen av Det internasjonale kjemiåret også benytte anledningen til vise Ellen G. den anerkjennelsen hun fortjener?
Norsk geofaglig forskning. Nå? (17.11.2011 09:28)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Hvordan står det egentlig til med den geofaglige forskningen her hjemme? Forskningsrådet har nå gjennomført en evaluering av grunnleggende forskning innen geofagene (*1). Konklusjonen er at helsetilstanden er god. Norge er internasjonalt ledende innen en rekke felt (klimaforskning, marin forskning, forskning på geologiske prosesser o.a.), og at det er få forskningsområder vi er direkte svake. Evalueringspanelet slår fast at: "Norway can be proud of its many strength in the field of Earth Sciences which have been built from a strong physical and natural science base and are of critical national importance".
---
Evaluering av geofagene: - Norge er internasjonalt ledende i forskning om Jorda
---
Men rapporten avdekker også store variasjoner i forskningsinnsats, vitenskapelig produksjon og faglig kvalitet blant de evaluerte forskningsgruppene. Noen få er framhevet som internasjonalt ledende, noen er beskrevet som direkte svake. Et viktig spørsmål som reises blant konklusjonene er om vi her i landet har for mange forskningsmiljø, som må kjempe om for lite forskningsmidler? Det pekes også på at forskningsinfrastrukturen ikke er noe å rope hurra for, og at det bør settes i gang tiltak for å bedre dette. Etablering av et nasjonalt nettverk kan være veien å gå.
På Leka er deler av mantelen presset opp i dagen, noe som gjør øya til et unikt laboratorium for geologisk forskning. Foto: Berit Løkken
Forrige evaluering av geofaglig i forskning her i landet ble gjennomført i 1998. Det jeg synes er mest interessant er få sett i hvilken grad de miljøene som scoret lavt på siste evaluering har vist evne til å heve seg. Det bør jo være en av hovedhensiktene med slike evalueringer; avdekke svakheter og så gjøre nødvendige tiltak for rette disse.
Et annet interessant spørsmål er i hvilken grad de geofaglige SFF’ene har bidratt til å løfte norsk geoforskning. Jeg finner det derfor overraskende at International Centre for Geohazards (ICG) ikke er med i evalueringen. Bjerknessenteret (BCCR) og Physics of Geological Processes (PGP) scorer godt i evalueringen. Centre for Integrated Petroleum Research (CIPR) gjør det ikke. Noe av forklaringen ligger i selve evalueringskriteriene. Antall publikasjoner i internasjonalt anerkjente tidsskrift og siteringer teller mye i rangeringen. Antallet publikasjoner per fulltidsansatt ved SFFene er imidlertid ikke særlig høyere enn det som levert fra for eksempel Geologisk Institutt ved UiO, UNIS og NGU i samme periode, og det er kun Bjerknessenteret som skiller klart bedre ut enn de andre nevnte institusjonene når det gjelder gjennomsnittlig siteringsrate (impact factor) (*2).
---
Samlet sett framstår de norske geofagmiljøene som produktive når det gjelder vitenskapelige publikasjoner. Fra år 2000 til 2009 økte den samlede produksjonen med 86%, og i 2009 publiserte norske forskere hele770 artikler i geofaglige tidsskrift. (*3) Dette setter oss helt i toppen i Norden når det gjelder total produksjon, og helt i verdenstoppen når det gjelder vitenskapelig publisering ”per capita”.
Men antall publikasjoner og siteringer behøver nødvendigvis ikke være fullgode mål på kvaliteten og nytteverdien av forskningen. De fleste vil jo mene at forskningsresultatene skal brukes til noe. Her støter vi på nye utfordringer. Hvordan skal vi måle den samfunns- og/eller bedriftsøkonomiske effekten av det vi gjør?
Arne B. Johansen spør i kronikk (*4) i bladet Forskning om forskningen har så mange virkninger at de ikke kan avgrenses og kvalitetsmåles. I så tilfelle, hvordan kan vite hva forskningen har gitt av avkastning? Med referanse til bl.a. NIFUs vurdering av graden av suksess oppnådd gjennom Forskningsrådets satsing på SFFene, etterlyser Johansen kriterier for en objektiv vurdering av verdien av denne satsningen. NIFUs rapport gir et meget positivt bilde av virkningen SFF-ordningen. Men Johansen later ikke til å være helt overbevist, bemerker (en smule sarkastisk?) at "et særlig skår i gleden for oss som står utenfor er at der er for tidlig å si noe om vitenskapelig verdi av sentrene etter åtte år."
---
Nils Roll-Hansen etterspør også alternativer til "tellekantsystemet" i sitt debattinnlegg i Aftenposten 8. oktober. I Fagerberg-utvalgets utredning "Et åpnere forskningssystem" (*3) er det fokusert på vitenskapelig produksjon i form av utgitte artikler og bøker, det såkalte "tellekantsystemet" hvor resultatene måles i publiseringspoeng. Roll-Hansen peker på at selv om "tellekantsystemet" kan fungere godt innen grunnforskningen, sier mengden av publikasjoner lite om verdien på lang sikt. Han fremhever videre at det er lettere å samle publiseringspoeng på felt der virksomheten allerede er stor, og det er bred enighet om hva som er interessante problemer (eksempelvis klimaforskning), og konkluderer med at under slike forhold kan radikal nytenkning lett få dårlige kår.
Fagerberg-utvalget erkjenner dette problemet, og sier at ”Utvalget har vært opptatt av mulighetene for å etablere konkrete indikatorer som reflekterer samfunnets og næringslivets bruk av forskning, men har funnet at det per i dag ikke finnes informasjon som kan brukes til å sammenligne for eksempel norske forskningsinstitusjoners bidrag langs disse dimensjonene”. Dette må vi derfor forske mer på! (Et opplagt svar fra et forskertungt uvalg …). Innledningsvis i utredningen har imidlertid Fagerberg-utvalget selv pekt en rekke faktorer som de mener kjennetegner et velfungerende forskningssystem. Eksempelvis skal et velfungerende system ”bidra til fornyelse av fag og samfunn”, ”preges av mangfold” og ”bruke ressursene effektivt.” Faktorer som det kanskje burde være mulig å måle, også på institusjons- og instituttnivå?
Men Fagerberg-utvalget har som sagt så langt lagt hovedvekten på publiseringspoeng og "impact factors". Og diskusjonen fortsetter. Om man ikke bruker ”tellekanter”, hva skal man da forholde seg til? Hvem bør i så fall få penger til sin forskning, og hvem ikke? Det blir lett slik som i frasegnet om at "der hvor to geologer møtes, er det minst tre forskjellige meninger".
---
Evaluering av geofagene: - Norge er internasjonalt ledende i forskning om Jorda
---
Da er det mye greiere å forholde seg til klar tale, som for eksempel at "Petroleumsforskning lønner seg". I innledningen til NTVAs bok (*5) med denne tittelen går det fram at "forskningsdirektør Ole Lindefjeld i ConocoPhillips … i sin tid hadde påvist en gevinst på minst 15 ganger det beløp selskapet hadde investert i forskning og utvikling i Norge". Dette er jo ikke så verst. Men i samme åndedrag vil jeg også gjerne nevne at en studie utført av Instituto Geológico y Minero de España i 2005 (*6) konkluderte med at for hver Euro man hadde investert i geologsk kartlegging av landet kunne man påberegne en nytteverdi på 19 Euro. Altså en enda bedre avkastning på investeringene. Det er fortsatt bruk for solid geologisk håndverk. Bare så det er sagt!
*1: Wilson, M. et al. 2011. Research in Earth Sciences in Norway. Evaluation. Norges forskningsråd.
*2: Aksnes, D.W & Klikou, A. 2011. Evalution of Earth Sciences – Publication and Citation Analysis. National Indicators and International Comparisons. Institutional Analyses (Preliminary version).
*3: Fagerberg, J. et al. 2011. Et åpnere forskningssystem. NOU 2011:6.
*4: Johansen, A.B. 2011. Kvalitet og avkastning i norsk forskning. Bladet Forskning, Nr. 3/11, s. 24.
*5: Keilen, H. (red.) 2005. Petroleumsforskning lønner seg. Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), 91 s.
*6: Economic and social value of the MAGNA Plan geological map of Spain at a scale of 1:50.000. Publicaciones del Instituto Geológico y Minero de España, 2005, 54 s.
Hva ligger gjemt i norske fjell (… og i våre geofaglige forskningsinstitusjoner)? (31.10.2011 11:30)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Norge er bergverksnasjon. Vi har bare glemt at vi er det. Mineraler fra norske fjell har dannet grunnlaget for betydelig verdiskaping her i landet gjennom hundrevis av år. Mye av det som er produsert er eksportert til ulike deler av verden. Frihetsgudinnen i New York består av kobber fra Karmøy, Blaafargeverket på Modum produserte fargestoffet koboltblott i 122 år, og stod i en periode for 80 % av verdensproduksjonen. Virksomheten ved Røros gruver strakte seg over 330 år, og noe av kobberet pryder i dag Rådhuset i København.
Landet vårt har store og viktige forekomster av mineralressurser. Mineralnæringen utvinner og eksporterer metaller, industrimineraler, naturstein, byggeråstoffer og energimineraler, og bidrar med det til verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet. I 2010 omsatte næringen for 10,8 milliarder kroner. Produksjonsverdien i industri som bruker råstoffer eller mineralprodukter til sin egen produksjon kommer i tillegg, og beløper seg til om lag 100 milliarder kroner (derav eksport for 66,1 milliarder kroner).
Mineralske ressurser inngår i hele vår hverdag; i boliger og veier, jern til stål, kalkstein til sement og papir, steinkull i metallurgisk industri og som energiråstoff. Hver person brukte i fjor 14 tonn mineralske råstoffer. I løpet av et helt liv tilsvarer det et forbruk på om lag 1000 tonn.
I mobiltelefoner og datamaskiner inngår det mer enn 60 spesialmetaller og mineraler. Spesialmetaller er også viktige i ny miljøteknologi, som vindmøller og hybridbiler. Behovet for slike råstoffer er forventet å øke. Veksten i de mest folkerike land i verden fører til knapphet på viktige ressurser. Press på ressursene har ført til en kraftig prisstigning på en rekke metaller og andre viktige mineralske råstoffer. Industrien i Europa bruker mer enn 20 prosent av verdensproduksjonen av metaller, men produserer bare tre prosent.
EU har innsett at akkurat det innebærer en betydelig økonomisk risiko. Som et svar har EU etablert et råvareinitiativ, der målet er å sikre tilgang til råstoffer på det internasjonale markedet under samme betingelser som konkurrentene, etablere de rette rammebetingelsene i EU for å fremme bærekraftig råvaretilgang fra europeiske kilder, samt å forebedre effektiv utnyttelse av ressurser og stimulere til gjenvinning.
Norge er i samme situasjon som EU. Vi har viktige industrier som er avhengig av betydelig import av mineralske råstoffer, men Norge har også en rekke fordeler. Landet vårt er underprospektert for en del viktige råstoffer. Vi har påviste reserver av andre mineraler og gunstige geologiske betingelser for mange flere. Vi har muligheter til å finne mer.
Men for å lykkes må vi sikre tilgang til økt kapasitet og ny kompetanse. Utdanning på universitetsnivå må styrkes. Ikke minst må forskningen opp på et høyere nivå og det internasjonale samarbeidet utvikles. Et viktig virkemiddel er å få etablert et forskningsprogram innen mineralressurser i regi av Norges forskningsråd.
Den 23. august ble det overlevert en utredningsrapport og et forslag til etablering av FoU program i Norges Forskningsråd; 2013-2022 ("Utredning av behov for nasjonal satsing på forskning for økt verdiskaping basert på mineralske ressurser."
Her anbefales det å etablere et tematisk program med varighet ti år, og med finansiering på 100 millioner kroner per år fra Forskningsrådet og 10-100 mill. kroner per år fra industrien. Programmet vil omfatte forskningstema langs hele verdikjeden: utvikling av nye geologiske modeller og letemetoder, forskning på uttak og drift, materialkarakterisering, oppredning, videreforedling og metallurgiske prosesser, anvendelse av avgangsmaterialer, gjenvinning og resirkulering, samt mineraler og samfunn.
Målet med det foreslåtte programmet (MINFORSK) vil være å styrke den forskningsbaserte utdanningen innen mineralnæringen, styrke næringsrettet aktivitet i universitetene og instituttsektoren, samt å bedre innovasjonsevnen i industrien. Gjennom dette vil man utløse ny industriell virksomhet som i et 30-års perspektiv ligger i størrelsesorden to-tre ganger dagens nivå.
Forskningsrådet er positive til å løfte frem en sterk og fokusert satsing på mineralområdet, og jobber nå med å etablere MINFORSK-programmet i sine budsjettskisser for 2013. Men for å kunne realisere et slikt program trengs en betydelig vilje til å etablere et sterkere samarbeid mellom de geofaglige universitetsmiljøene og forskningsinstituttene, med klare prioriteringer om å nå disse målene gjennom en felles fokusert satsning.
Med dagens bein tungt plantet i klima, miljø og petroleumsforskning, er vi klare for dette?
Hengelås og radioaktive reinsdyr (29.09.2011 09:51)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Kiev er en vakker by. Byen deles i to av Dnepr, som strekker seg dovent ned mot Svarthavet, mens landet dras i ulike retninger av båndene til det gamle Sovjetsamveldet og ønsket om å bli en del av det moderne Europa. Langs rekkverkene på broene som binder byen sammen henger det tett i tett med hengelås, hengt opp av unge par med tro på hverandre og på framtiden.
Kiev og elven Dnepr.
Hengelås som symbol på evig kjærlighet.
Etter katastrofen ved atomkraftverket i Tsjernobyl i 1986 ble store mengder radioaktivt materiale skylt ut og begravd i elveslammet nedover langs Dnepr. I dag ligger det spesielt mye cesium (Cs-137) akkumulert på bunnen i det store elevreservoaret like ovenfor Kiev. Ved flom og økende erosjon kan dette på nytt bli brakt i sirkulasjon og komme til å forurense områder hvor det i dag lever millioner av mennesker. Økt flom og erosjon kan også medføre at radioaktivt uran som i sovjettiden ble lagret i store hauger langs elvebredden ved byen Dniprodzerzhynsk spres nedover Dneper. Forsker Vasily Kredo omtalte derfor for fem år siden vannreservoaret ovenfor Kiev "som det farligste stedet på planeten". Etter hans vurdering vil en radioaktivt tsunami fra Kiev-reservoaret ta livet av 15 millioner mennesker, og føre til at Ukraina blir miljømessige ødelagt for all tid. Situasjonen overvåkes nå av det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Store mengder nedfall fra Tsjernobyl havnet også i Norge. Vind og nedbørsforhold i dagene like etter katastrofen førte til at Trøndelagsfylkene og Valdres ble spesielt utsatt. NGU kom til å spille en sentral rolle med å kartlegge det radioaktive nedfallet. I år, 25 år etter katastrofen, har NGU på oppdrag fra Statens strålevern gjennomført nye undersøkelser av radioaktiviteten i Jotunheimen. Resultatene viser områder med fortsatt høye verdier av radioaktivt cesium. Det radioaktive materialet i jordsmonnet akkumuleres i næringskjedene og havner til slutt i rein, sau og ørret, og til syvende og sist hos de av oss som spiser disse delikatessene fra fjellheimen.
Rein natur, eller radioaktive reinsdyr?
Siste uke besøkte jeg Ukraina på nytt, og brakte med meg Ian McEwans meget aktuelle og leseverdige roman "Solar". Boken handler om en nobelprisvinner i fysikk som går i gang med oppgaven med å løse verdens klima- og energiproblemer (riktignok avbrutt av ekteskapsdrama og krim). Følgende sitat er helt ut fra siste del av boka, der hovedpersonen blir tilbudt jobb i et konsortium av kraftselskaper: "Det fantes 
Kjernkraftverket i Tsjernobyl noen dager etter katastrofen i 1986.faktisk bare én velprøvd måte å produsere strøm på i stor skala for å dekke behovet til en voksende verdensbefolkning. Mange anerkjente miljøforkjempere hadde kommet frem til at kjernekraft var den eneste utveien, det minste av to onder. James Lovelock, Stewart Brand, Tim Flannery, Jared Diamond, Paul Ehrlich. Forskere og gode mennesker, alle sammen. Var egentlig en ulykke iblant, en lekkasje av radioaktiv stråling, det verst tenkelige utfallet etter tingenes målestokk? Selv uten ulykker forårsaket kull en katastrofe hver eneste dag, og virkningene var globale. Var kanskje ikke den 28 kilometers faresonen rundt Tsjernobyl blitt et av de biologisk rikeste og mest varierte områdene i Sentral-Europa, med mutasjonsrater for all flora og fauna som lå bare så vidt over det normale, hvis det i hele tatt oversteg det? Dessuten var vel egentlig radioaktiv stråling bare en annen betegnelse på sollys?"
Vel, vel; slik kan man jo også uttrykke det. Og da kan det jo være på sin plass å nevne at nobelprisvinneren, vår og Ian McEwans fiksjonsvenn, gjennom hele boka ubønnhørlig styrer mot katastrofen …
St. Andrevjkirken i Kiev.
Gass og rør (02.09.2011 09:52)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Etter sommeren nye gassfunn i Barentshavet har diskusjonen om hvordan gassen i nord skal utnyttes igjen blusset opp. På LO-konferansen ”Nordområdene – Norges ressurskammer” i Bodø sist uke la Utenriksminister Jonas Gahr Støre fram ideen om et forlenget gassrør fra Sør-Norge til Nord-Norge. I dag stopper røret som forsyner Europa med norsk gass utenfor Midt-Norge, men Gassco vil nå utrede et 1000 km forlenget gassrør til en antatt pris av 10-30 milliarder kroner.
Naturgass gir muligheter
GeoNor-rapporten (31.12.2010) som ble utarbeidet av SINTEF, NTNU, Norut og NGU, og som tar for seg ulike muligheter for industriell verdiskaping basert på geologiske ressurser i Nordområdene, pekes det spesielt på de mulighetene som tilgang på naturgass til industrielle formål åpner for. ”La gassen møte malmen” het det i en kronikk som Leiv Kolbeinsen (NTNU) og Jack Ødegård (SINTEF) skrev i Adresseavisen for vel to år siden. NGU kan dokumentere betydelige mineralforekomster i de nordligste delene av landet vårt, og som jeg meddelte under min presentasjon på LO-konferansen i Bodø; det igangsatte kartleggingsprogrammet Mineralressurser i Nord-Norge (MINN) vil med overveidende sannsynlighet bidra til nye, viktige funn. I tillegg åpnes det nye gruver både i Nord-Sverige og Nord-Finland. Jernmalm fra de rike forekomstene rundt Kiruna skipes i dag ut over Narvik havn. Ofotbanen er Norges mest lønnsomme jernbane, og det foreligger nå planer om å øke kapasiteten.
Foredling på land
For å skape nye arbeidsplasser og vekst i Nord-Norge må det legges til rette for videreforedling på land. LOs handlingsprogram forslår at 10 % av gassen bør ilandføres, en tanke som deles av Støre. Altså 90 % til eksport, 10 % til industrielle formål i Nord-Norge.
Ingen ny tanke
”La gassen møte malmen” er ingen ny tanke. For noen tiår siden bygde man anlegg for produksjon av svampjern i Emden (Tyskland) basert på jernmalmpellets fra Sør-Varanger Gruver og gass fra Nordsjøen. Før produksjonen kom i gang for fult steg prisen på gass til det tredobbelte, og anlegget var ulønnsomt. Anlegget ble demontert og fraktet til India, hvor det ble gjenoppbygd.
Vekst i India
Anlegget av den typen som ble bygget i Emden produserer betydelige mengder karbondioksyd (som den gang var planlagt sluppet direkte ut i atmosfæren). Etter gjenoppbyggingen i India produserte anlegget 50 % mer enn opprinnelig planlagt fram mot år 2000, og i de etterfølgende årene har anlegget blitt betydelig utvidet. Den økonomiske veksten i India har i de siste årene ligget godt over 7 %, og i følge PriceWaterhouseCoopers vil India i 2030 står for hele 9 % av den totale verdiskapingen i verden.
Bare blåbær mot tempeltreet (29.08.2011 09:49)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Skogen bugner av bær. Tyttebær, bringebær og blåbær. Her i Midt-Norge går blåbærsesongen snart mot slutten, men ennå er det gode muligheter til å sanke rikelig av helsebringende bær. Blåbær har lange tradisjoner i folkemedisin, og er viden kjent for at den hjelper mot både forkjølelse og sår. Blåbær inneholder omkring 10 % sukkerstoffer, rikelig med fruktsyrer, fiber, antioksidanter som øker kroppens motstandskraft (antocyanosider, C-vitamin og betakaroten), kalium og jern. I tillegg til å bidra til å styrke immunforsvaret, kan antioksidantene i blåbæra ha en positiv innvirkning på synet.
Gammelt tre
Men det finnes også andre vekster som er kjent for å ha positive helseeffekter. Sammenlignet med tempeltreet synes blåbæra å være "bare blåbær". Tempeltrær kan bli opptil 30-40 meter høye og svært gamle. I Kina er det eldste tempeltreet anslått å være ca. 3500 år gammelt. Det er utført hundrevis av vitenskapelige studier som har undersøkt tempeltreets kjemi, farmakologi og kliniske effekter. De positive effektene er etter sigende utallige.
Fra bladene på tempeltreet utvinnes et ekstrakt av aktive virkestoffer, vanligvis med 24 % flavonoider og 6 % terpenlaktoner. Dette ekstraktet skal visstnok ha god virkning på blodomløpet, gunstig virkning på hjernen, hjelpe mot konsentrasjonssvikt og glemsomhet, samt redusere sjansene for depresjon, angst og demens. Dette skjer ved at ekstraktet fra tempeltreet øker kroppens produksjon av adenosintrifosfat (ATP), et stoff som er hovedkilden til energi på cellenivå.
Helebringende effekter
I følge ekspertene bidrar ginkgo-flavonoidene til å myke opp de tynneste kapillærårene, noe som har en god effekt på alle kroppens organer, men særlig på hjernen. Urten virker også som en kraftfull antioksidant i hjernen, i øyets netthinne og i hjerte-kar-systemet. Denne egenskapen kan hjelpe til å beskytte mot skader av frie radikaler og aldersrelatert reduksjon av hjernefunksjonen. I klartekst; sjansen for å pådra seg Alzheimer skal øyensynlig minke. Da er det kanskje ikke så rart at tempeltre-preparater er blant de aller mest solgte naturpreparatene i verden.
Levende fossil
Tempeltreet (Ginkgo biloba) er et såkalt levende fossil som har eksistert på jorda i mer enn 230 millioner år. Treet var vidt utbredt i Europa og Nord-Amerika, men forsvant en gang før eller under de siste istidene. På Svalbard finnes fossile rester av 60 millioner år gamle tempeltre i de avsetningene som inneholder tertiærkullet ved Longyearbyen og i Svea.
I moreneryggen som er bygget opp i fronten av breen like ovenfor Longyearbyen kan du finne løsblokker med fossile blad fra tempeltreet.
Plukk bær!
I mangel av ekstrakt fra ginkgoblader vil jeg anbefale en tur i bærskogen. Forslaget har helsebringende effekter. Det øker blodsirkulasjonen, reduserer sjansene for hjerteinfarkt, fører til mere energi, og gjør deg i bedre humør. Hvis du i tillegg kan bruke noe av tiden ute i skogen til å fundere på hvordan det har seg at landskapet ser ut akkurat som det gjør der vandrer, hvorfor det finnes fossile tempeltre under breene på Svalbard, og hvorfor det vokser blåbær akkurat her, og ikke der borte, og samtidig spiser noen av de antioksidant-rike blåbærene; - ja, så kan det jo også tenkes at alderdommen ikke holder seg litt på avstand ennå en stund.
Litterært om rød snø og smeltende isbreer i Arktis (23.08.2011 16:25)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Følgende utdrag er hentet fra boken "Drivende grenser" av Nils Johan Rud, publisert i 1941:
"Som hvite floder velter de sju breene fra fjellet i havet. Vi gikk tett opp under land for Glaciologens skyld. Isen var blodig hvor berget skar seg opp av den, men det var visst bare en slags alger.
Glaciologen sa at breen vek unna, år forår sank den i havet. Han lovte et nytt tusenårsrike uten is. Han så en vår fosse over arktis, de hvite flodene ble grønne av rykende vann og vekstene frådet opp i revnene.
Det kloke, rolige ansiktet hans var en million år da han forkynte evangeliet, visstnok med nøkterne, vitenskapelig avveide ord, men han nøye landet som det engang var. Han kom derfra hvor midnattsola hadde vasset i bølgende skoger. Han var den siste som husket da syndefloden kom og la alt øde. Nå var han den første til å vise oss regnbueløftet over vikende is.
En dag vil han stå her ved rekka og stirre mot de sju elvene når de evjer blå og varme ut av det nordligste sommerlandet."
Nils Johan Ruds skildring er fra Svalbard for 70 år siden. På bildet jeg tok på nordvestkysten av Svalbard i 2006 vises breer på vikende front. På venstre side av breen midt i bildet (inn mot berget) skimtes et rødt skjær i snøen. Fargen skyldes den mikroskopiske, encella grønnalgen Chlamydomonas nivalis. Rødfargen kommer av et karotenoid-pigment (astaxanthin) som beskytter algen mot stråling. Trolig produserer algen mye av dette pigmentet når det er perioder med høylysintensitet og nitrogen-mangel.
Ingen andre steder på kloden har gjennomsnittstemperaturen økt så mye de siste ti årene som i Arktis. I år har august-temperaturene på Svalbard og andre steder i Arktis nådd nye høyder. Klimaet blir varmere og breene smelter med rekordfart (lysere farge nederst på berget på bildet viser tidligere isnivå).
Omfanget av havis i Arktis var i 2007 det laveste som noensinne er blitt målet. Nå ligger det an til ny smelterekord i 2011. Et høytrykk sørger for optimale forhold for issmelting, samtidig som store mengder drivis presses ut gjennom Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Dette fører til uvanlig mye drivis inne i fjordene på Svalbard, samtidig som den nordlige sjøruten forbi Sibir til Asia har vært åpen i mange uker. Med andre ord vanskeligere forhold for turistbåtene i Isfjorden på Svalbard, og bedre forhold for skipene som frakter jernmalm fra Kirkenes til Kina.
Et "nytt tusenårsrike uten is" i Arktis kommer stadig nærmere...
Sikkert som gull i banken (17.08.2011 13:13)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Gullprisene har skutt i været som en følge av gjeldsproblemene i Europa og USA og uroen i aksjemarkedene. Tirsdag 19. juli lå den på 1606 US dollar per unse (ca 31,1 gram) som da var tidenes høyeste gullpris, 11. august lå prisen per unse på 1786 US dollar. Depresjonen kommer uansett, sier investor Jan Haudemann-Ansersen til Dagens Næringsliv og anbefaler kjøp av gull framfor å risikere en negativ avkastning på akser. Investor Haakon Sæter mener imidlertid at gullprisen er hauset opp til et kunstig høyt nivå. Uansett, mens investorene kjøper gull som aldri før, selger hvermannsen det han eller hun har bortgjemt av gullsmykker, bestikk og mynter til gullsmeder og mynthandlere over det ganske land.
Gullprisen har steget med 560 % de siste 10 årene. Flere kvalifiserte økonomer har tidligere bommet stygt på sine antagelser. I 2004 solgte Norges Bank sine gullreserver (33,5 tonn), i det man blant annet mente at ”Gull hadde gitt historisk lav avkastning”. Kanskje ikke så underlig at prisen var lav, etter som en rekke land fra 1997 og utover hadde kvittet seg med sine gullbeholdninger. I årene 1985-1991 hadde finske Outokumpu hentet ut ca 6200 kg gull i Biddjovagge, med god fortjeneste. I 1994 var gullprisen om lag 375 dollar per unse. I dag er verdien at det som en gang var Norges gullbeholdning, og det som fremdeles ligger skjult i norske fjell, mer enn mangedoblet.
Få ting er så ”sikkert som gull i banken”. Men det kan jo være greit å nevne at en studie utført av Instituto Geológico y Minero de España i 2005 konkluderte med at for hver Euro man hadde investert i geologsk kartlegging av landet kunne man påberegne en nytteverdi på 19 Euro. Her snakker man om en meget bra avkastning på investeringene.
Street-Art møter Lofotveggen (16.08.2011 12:42)
Blogger:
Morten Smelror
administrerende direktør, NGU
Hamarøy kommune i Nordland byr på natur- og kulturopplevelser av de sjeldne. Her finnes lune furuskoger og enger rammet inn av salt sjø og fjell; det monumentale Hamarøyskaftet, Vestfjorden og Lofotveggen. Et sted lang borte, men mange litteraturinteressert rundt om i verden har blitt ledet inn i det vakre landskapet gjennom Knut Hamsuns maleriske og inderlige skildringer av dette riket. Ytterst ligger tettstedet Tranøy som et funn til alle årstider. Foruten det kjente fyret, finner vi her Edvardas hus som tilbyr rom med høy standard og unike matopplevelser, to kunstgalleri, og en bemerkelsesverdig utstilling av skulpturer og kunstinstallasjoner mellom de gamle husene, på strandengene og på svabergene utenfor. Hvert år samler innbyggerne i Tranøy, sammen med venner av bygda, inn penger til en ny installasjon.
En helt spesiell begivenhet i sommer var utstillingen med bilder av den amerikanske ”Street Art”-kunstneren Nobody. En samling med nitti fargesterke bilder, mange plassert helt ytterst på de vindblåste svabergene, midt i mot Vestfjorden med den majestetiske Lofotveggen som bakgrunn. Urgammel, mer enn 1800 millioner år solid stein; granitt, mangeritt og gneiss, solide skulpturer formet av is og vann, møter uttrykksfulle fragmenter av dagens raskt hamrende storbypuls. En møte av dimensjoner.
New York-kunstneren Nobody blir av enkelte omtalt som vår tids Picasso. Gjennom sine ”abstrakte grafitti” uttrykker han sine meninger om samfunnsrelaterte problemer og om mennesker som ikke "bryr seg". Vi får vite at kunstneren selv har opplevd livet som hjemløs, og har kjent på kroppen hvordan andre ser ned på en, og ikke bryr seg. En noe hard oppvekst, med mye kriminalitet og usikkerhet rundt seg, har formet kunstneren. Etter at kompisen en dag ble drept, fant Mr. Nobody ut at han måtte få uttrykt sin aggresjon på en eller annen måte.
- Kunst er mitt våpen, og jeg har valgt å bruke min energi, mine tanker og ideer på en positiv måte, sier Mr. Nobody til lokalavisa NordSalten. Selv så jeg utstillingen mens solstrålene og en lett vind sveipte inn over svabergene. Det var noe helt spesielt, engasjerende, vakkert og traff dypt, 13 dager etter 22.7.
