Det er en spesiell variant av glimmerskifer som ga grunnlag for kvernsteinsdrifta i Selbu. På geologiske kart hører denne bergartssonen med til Gulagruppen. Her er det krystaller av det harde mineralet staurolitt som stikker ut (steinhoggerne i Selbu kalte de harde krystallene for tyter), mens biotitt og kvarts danner den bløtere mellommassen i skiferen.
Nærbilde av bergflate med 2-5 millimeter store "tyter" av mineralet staurolitt. Staurolitt-krystallene stikker ut fra berget fordi de forvitrer senere enn glimmeren i mellommassen. En tommelfingerregel var at størrelsen på tytene skulle være omtrent som kornet en skulle male.Dette er forskjellig fra alle de andre store steinbruddsområdene i landet, hvor tytene består av granat og glimmeren i mellommassen er muskovitt (lys glimmer). Selbusteinen inneholder også granat og stedvis litt kyanitt, men i så godt som alle bruddene er granatene få og små (for det meste mindre enn 1 millimeter), og det er bare staurolitt som danner tyter av betydning.
Kvernstein fra Selbu kjennes først og fremst på den mørkegrå eller nesten sorte fargen, og på staurolitt-tytene som har en krystallform helt forskjellig fra granat. Staurolittkrystallene er oftest 2-5 millimeter store og varierer i farge fra mørk grå til nokså lys brunlig-grå. Strukturen som vi ser på kløv-planet er også karakteristisk, med grovkornig biotitt som danner et slags bølgemønster i centimeterskala. Bølgemønsteret gir en lineasjon som ble utnyttet i driften, og skyldes at bitotittkornene er orientert langs to litt forskjellige plan i bergarten.
Publisert: 03. februar 2010