Saltdals steintyper

I både Setså og Saksenvik er det lys grålig granat-glimmerskifer som har vært råstoff for kvernsteinsproduksjonen. Bergartene tilhører Fauskedekket. Grunnmassen er forholdsvis finkornet med varierende mengder av glimmer og kvarts. Bergarten er forholdsvis ensartet i større partier, men i flere steinbrudd ses en påfallende lagning (bånding) i en skala fra få millimeter til flere centimeter, hvor fordelingen mellom kvarts og glimmer varierer i veldefinerte lag. Også kornstørrelsen og fordelingen av granat kan variere fra lag til lag. Lagningen danner ofte en varierende vinkel på foliasjonen (kløven) i bergarten. Dette kan sees der hvor kvernsteinen er hugget med maleflaten parallelt med foliasjonen, ikke med båndingen.

Hovedmineralene er muskovitt, som sammen med kvarts, biotitt og kloritt danner grunnmassen. Også feltspat opptrer som større korn i grunnmassen. Granat opptrer som forholdsvis jevnt fordelte porfyroblaster med størrelse omkring 1-3 millimeter. Biotitt opptrer som en del av grunnmassen, men også som større flak som er med på å gi en karakteristisk tekstur i bergarten.

Det som kjennetegner bergarten her i forhold til andre bruddområder med granat-muskovittskifer, er den relativt høye andelen av biotitt. I de fleste saltdalsbruddene danner biotitt millimeterstore korn, som til dels vokser over den dominerende foliasjonen og danner tydelige spetter i grunnmassen. Et snitt vinkelrett på foliasjonen viser at biotitt definerer en sekundær struktur i bergarten. I noen brudd er den sekundære kløv så velutviklet at bruddene er drevet på denne struktur. I skrotmassene etter kvernsteinshugging sees hyppige brudd som følger denne sekundære foliasjon i bergarten.

I mikroskop er teksturen karakterisert av biotittflak som krysser den generelle orientering i bergarten. Granatene har varierende kornform fra sted til sted, og varierer i form fra anhedral til subhedral. Granatkrystallene er generelt fulle av små inneslutninger av andre mineraler, men har mange steder en nesten klar randsone. En slik sonering kan være synlig med det blotte øye eller med vanlig lupe.

Den største forvekslingsmulighet for kvernstein med opprinnelse i Saltdal er Lierne i Nord Trøndelag, som har samme mineralogi og i partier også svert lik tekstur. Stein fra Lierne har sterkere utviklet kløv og mer markert veksling og variasjon fra lag til lag, og til sammen kan dette kanskje skille de to varianter. Lierne var brudd som var aktive primært etter 1700-tallet, mens Saltdal trolig hadde liten eller begrenset handel til omverdenen etter 1700. Det vil derfor være lite sannsynlig å finne kvernstein fra Lierne i arkeologisk materiale eldre enn 1700-tallet.

Det finnes flere kvernsteinsbrudd i Nordland og Troms som har likheter til Saltdal og som kan ha vært i drift samtidig. De brudd som er kjent hittil er vesentlig mindre i omfang og produksjon. Det kan etter hvert bli mulig å skille kvernstein fra disse produksjonssteder fra Saltdalsbruddene.

Det er ingen mineralogiske forskjeller mellom granat-muskovittskifrene i Saksenvik og Setså, men det kan se ut som om en krenulasjon er sterkere utviklet i bergarter fra Setså enn fra Saksenvik. En liten forskjell i kjemisk sammensetning gjør at kvernstein fra de områdene kan skilles ved kjemisk analyse.