De første kvernsteinene som ble brukt i Norge var trolig laget av stein som ble funnet nært gården der den skulle brukes. Særlig gjaldt det de gamle skubbekvernene. Slike kunne bli laget av høvelig stein som ble funnet i elva eller på stranda, og det var formen på steinen mer enn bergartstypen som var viktig. Men også roterende håndkverner fra tida før middelalderen er hogd av ulike steintyper som trolig ble tatt fra små, lokale brudd vi ikke kjenner til.
Gjennom vikingtida og middelalderen ble selve bergartstypen stadig viktigere. Den viktigste grunnen til at de store steinbruddsområdene kunne vokse frem var trolig kvaliteten på selve berget: hvor godt steinen var egnet til å male korn, og – ikke minst – hvor lett det var å bryte steinen ut fra berget og forme den til brukbare kvernsteiner.
I Norge ble det tidlig klart at bergartene som egnet seg best, var glimmerskifer med spredte, 2–5 millimeter store krystaller – tyter – av et hardt mineral.
Alle de viktigste steinbruddsområdene som vokste frem gjennom vikingtiden og middelalderen var tuftet på lys (muskovittholdig) glimmerskifer med spredte krystaller av det harde mineralet granat. Slike steiner beholdt maleegenskapene under bruk, fordi de granatkrystallene ble nedslitt senere enn den bløte, glimmerrike mellommassen i skiferen, og dermed stakk granatkrystallene hele tiden ut fra overflaten som på et grovt slipepapir.
Samtidig var glimmerskiferen bløt nok til å kunne hogges ut av berget med en spiss hakke eller med hammer og meisel. Kvernsteinene fra Selbu ble også hogd av glimmerskifer, men her bestod den av mørk glimmer (biotitt) med harde krystaller av mineralet staurolitt.
Publisert: 03. februar 2010